Mennesket, skriver Loren Eiseley, er den kosmiske foreldreløse. Han er den eneste skapningen i universet som spør "hvorfor?". Andre dyr har instinkter til å guide dem, men mennesket har lært å stille spørsmål. "Hvem er jeg?", "Hvorfor er jeg her?", "Hvor skal jeg?". Siden opplysningstiden, da mennesket kastet av seg "religionens lenker", har man forsøkt å besvare disse spørsmålene uten referanse til Gud. Svarene som kom tilbake var ikke oppmuntrende, men mørke og forferdelige: "Du er et tilfeldig biprodukt av naturen, et resultat av materie, pluss tid, pluss sjanse. Det er ingen grunn for din eksistens. Alt du møter er døden."

Det moderne mennesket trodde at når han hadde blitt kvitt Gud, så hadde han frigjort seg fra alt som undertrykte og kvalte ham. I stedet oppdaget han at ved å drepe Gud, så hadde han også tatt sitt eget liv. For hvis det ikke er noen Gud, og det ikke er noe etter døden, hva er konsekvensen av dette? Det betyr at selve livet er absurd. Det betyr at det livet vi har er uten noen egentlig betydning, verdi eller mening. Ateisten Lawrence Krauss hevder f.eks. at "vi er mer ubetydelige enn vi noensinne kunne forestille oss".

Hvis Gud ikke eksisterer, så er både mennesket og universet u-unngåelig dømt til døden. Vitenskapsmenn forteller oss at universet utvider seg. Når det gjør dette så vokser det kaldere og kaldere, og energien blir brukt opp. Til slutt vil alle stjerner brenne ut, og all materie kollapse til døde stjerner og svarte hull. Det blir ikke noe lys, ingen varme, ikke noe liv igjen. Kun likene av døde stjerner og galakser som ekspanderer inn i det endeløse mørket - et univers i ruiner.

Ateisten Richard Dawkins beskriver det som at vi ikke er noe mer enn et produkt av våre gener og deres egoistiske oppførsel. Det er ingen plan, ingen hensikt, ingen ondskap eller godhet. Ikke mer enn blind, nådeløs likegyldighet. DNA hverken vet eller bryr seg. DNA bare er, og vi danser kun til dets musikk ifølge Dawkins, men er det kun slik? Skulle noen myrde ditt barn, hvordan kan vi kalle dem onde dersom ingen ondskap finnes og de kun danser til sitt DNA?

Hvilken rolle spiller det egentlig hva man gjør eller ikke gjør sett i et slikt store og hele? Dersom Gud ikke eksisterer, så er alt blitt til av mer eller mindre tilfeldigheter, og da vil du, dine barn og deres barn til slutt bare dø. Opphøre å eksistere, punktum. Slik vil det fortsette til universet til slutt ligger dødt i ruiner. Så hvilken rolle spiller det da hva du gjør eller ikke gjør? Dersom alt ender ved graven, så spiller det til syvende og sist egentlig ingen rolle, for det er til slutt ingenting igjen å spille noen rolle for.
Uten Gud så synes det som om man kunne gjort hva som helst egentlig, ihvertfall så lenge man klarer å slippe unna med det. Når man dør så er jo det bare slutten på visa likevel, så hvorfor ikke leve "bong" og "livets glade dager"? Hvorfor ikke blidgjøre sitt ego maksimalt? Hvorfor ikke sørge for at man er "lykkelig" for enhver pris? Man står jo ikke ansvarlig for egne handlinger på samme måte uten Gud, som med Gud. Det spiller da egentlig ingen rolle om man lever som en Stalin kontra en mor Teresa. Det er ikke lenger grunnlag for moralsk forpliktelse og menneskelig verdighet uten Gud. Som Dostoyevsky sa; "Hvis det ikke er noen Gud, så er alt tillatt".

Jean-Paul Sartre hevdet at man kan skape mening for sitt liv ved å fritt velge å følge en viss handlingskurs, hvor han selv valgte marxismen. Man har selvsagt behov for denne subjektive opplevelsen av mening i livet, men det er forskjell på mening i og mening med livet, så her er det noe som skurrer. For uten Gud så kan det ikke være noen objektiv mening med livet. Sartre's program er egentlig en øvelse i selvbedrag. Han sier egentlig, "La oss late som det hele har en mening.", men dette er jo bare å lure seg selv. Dette er rett og slett den subjektive illusjonen av mening, men det er ingen objektiv mening i et slikt syn. Man kan selvsagt ikke nekte noen å utvikle subjektive meninger for sitt liv. Poenget er at, gitt at Gud ikke eksisterer, så er alle illusjoner. Mennesket kan ikke leve konsekvent og lykkelig vitende om at livet er meningsløst, så for å være lykkelig så later man som om livet har mening. Men dette er selvfølgelig helt uforenlig - for uten Gud, så er mennesket og universet uten noen reell betydning.

Enkelte ateister forkaster Gud som ikke noe mer enn eventyr. Angivelig ser man Gud som en selv-konstruert mytisk krykke for å trøste dem som ikke er villige til å møte de nakne realitetene i universet. Det er jo positivt at Gud kan være psykologisk støttende. Samtidig er det heller ingen motsetning mellom det og at Gud også er en objektiv virkelighet, men hva er sant? Finnes Gud? Eller er det bare innbilning? Ironisk nok opptrer disse ateistene ofte som blinde for sin egen selv-konstruerte mening. For mens man bare antar at Gud er eventyr, så kan man faktisk vite om man selv har konstruert sitt eget menings-eventyr.

Faktisk erkjente Sartre at i fravær av Gud, så er det ingen objektiv mening utover ens egne interesser, gleder eller smak. Friedrich Nietzsche, som proklamerte at "Gud er død", spådde at folk en dag ville innse konsekvensene av sin ateisme, og at denne erkjennelsen ville innlede en alder av nihilisme - ødeleggelsen av all mening og verdi i livet. Som Francis Schaeffer uttrykte det; "Hvis Gud er død, da er mennesket dødt også. Straks Gud er avvist, blir menneskelig liv verdiløst".

Søren Kierkegaard delte livet opp i ulike stadier hvor det første stadiet er det estetiske. Et liv som er selv- og fornøyelses-sentrert. Et slikt liv leder til slutt i kjedsomhet skrev han. Det neste var det moralske stadiet, men også dette leder til slutt i ulykkelighet, for jo mer man streber etter å ærlig opprettholde objektive gode standarder, jo mer smertefullt blir man klar over at man ikke klarer det. Det moralske livet leder til skyldfølelse og fortvilelse. Det tredje stadiet mente Kierkegaard var det religiøse hvor man kan få tilgivelse for synder og et personlig forhold til Gud.

Tragedien ville vært at dersom Gud eksisterer, og man går glipp av Guds mening for sitt liv fordi man mener dette er dumme spørsmål man ikke trenger å bry seg med, det ville vært den ultimate tragedien. Mange filosofer har gjennom århundrer argumentert for Guds eksistens. Historisk har tenkere som eksempelvis Aristoteles, Augustin, Anselm, Thomas Aquinas, Duns Scotus, John Locke, William Paley benektet at det ikke finnes bevis for Guds eksistens.
Troende vitenskapsmenn som f.eks. Copernicus, Galileo Galilei, Kepler og Isaac Newton var med å bane veg for moderne vitenskap, og søkte å "forstå Guds tanker" ved å forstå Hans skapelse. Man forventet å finne lov og orden i naturen, og man forventet å finne dette fordi man trodde på en lovgiver.
En av Sokrates mest kjente sitater er; The unexamined life is not worth living. Tilsynelatende er det mange som idag ikke har forstått eller oppdaget (eller ikke ønsker det?) at gudstro hviler på skuldrene til kjemper, men det er altså ikke uten grunn at man finner religiøse tekster inngravert i universitetsbygninger - eller at teologi kalles dronningen blandt vitenskapene.
Fysikeren Stephen Unwin anvendte nylig Bayes teoremet (for hva det er verdt) og kom frem til en 67 % sjanse for at Gud eksisterer i sin bok: "The Probability of God", så det er vel verdt å sjekke ut om Gud eksisterer? Det er vanskelig å bare velge å tro noe (om man i det hele tatt klarer å bare velge å tro), men velge å SØKE kan man ihvertfall klare. Som Pascal sa, du har ingenting å tape, og uendelig å vinne. Enkelte gudsbevis, som noen av historiens største tenkere står bak, kan du sjekke ut på denne siden.

The question brought me to the edge of the abyss. When I was 50 years old.. and the question is this: What will come of what I do today and tomorrow? What will come of my entire life? Or expressed differently... Why should I live? Why should I wish for anything or do anything? Or to put it another way: Is there any meaning in my life that will not be destroyed by my inevitably approaching death? My deeds, whatever they may be, will be forgotten sooner or later, and I myself will be no more. Why, then, do anything? I, therefore, could not attach a rational meaning to a single act of my entire life. The only thing that amazed me was how I had failed to realize this from the very beginning... How could anyone fail to see this? That's what is amazing! It is possible to live as long as life intoxicates us; but once we are sober we cannot help seeing that it is all a delusion. There is nothing funny or witty about it all; it's only cruel and stupid.  ~ Leo Tolstoy

...even more purposeless, more void of meaning, is the world which Science presents for our belief. Amid such a world, if anywhere, our ideals henceforward must find a home. That man is the product of causes which had no prevision of the end they were achieving; that his origin, his growth, his hopes and fears, his loves and his beliefs, are but the outcome of accidental collocations of atoms; that no fire, no heroism, no intensity of thought and feeling, can preserve an individual life beyond the grave; that all the labours of the ages, all the devotion, all the inspiration, all the noonday brightness of human genius, are destined to extinction in the vast death of the solar system, and that the whole temple of Man's achievement must inevitably be buried beneath the debris of a universe in ruins -- all these things, if not quite beyond dispute, are yet so nearly certain, that no philosophy which rejects them can hope to stand. Only within the scaffolding of these truths, only on the firm foundation of unyielding despair, can the soul's habitation henceforth be safely built. Unless you assume a God, the question of life's purpose is meaningless.  ~ Bertrand Russell

Creatures are not born with desires unless satisfaction for these desires exists. A baby feels hunger; well, there is such a thing as food. A duckling wants to swim; well, there is such a thing as water. Men feel sexual desire; well, there is such a thing as sex. If I find in myself a desire which no experience in this world can satisfy, the most probable explanation is that I was made for another world. If the whole universe has no meaning, we should never have found out that it has no meaning: just as, if there were no light in the universe and therefore no creatures with eyes, we should never know it was dark. Dark would be a word without meaning.  ~ C.S. Lewis

Why can't I just do whatever the hell I want? Whenever the hell I want to do it? With whoever I want to do it with? And the answer is; because everything goes to hell if you do that. Including you. And you say; well, I don't believe in hell. And I say; well, keep acting the way you are and you will. Now.. Everyone with an ounce of sense, an iota of sense (and this is actually what defines sense) knows perfectly well; if they only do exactly what they want to do in accordance with the whim of the moment - which then becomes their God, right? Because if you're motivated by the whim of the moment and you place that above all else - that is now your God. Well, what's the God? Well, in this case, let's say it's sexual motivation. Well, if sexual motivation is your God, you will end up in something indistinguishable from hell. You will misuse other people. You will make them objects of your own narrow and immediate desire, and you'll have no relationships. You'll exploit everyone, including yourself.    ~ What is your God? - Jordan Peterson It's like; "Life is to be happy!" ...Well, now you have cancer, so how's that?    ~ Happiness is not the purpose of life - Jordan Peterson People think they are happy because they achieve goals, and that's not true. Because as soon as you achieve a goal then you have a problem, which is; what's the next goal? When you accomplish, you run the frame to its end, and then you have the problem of needing a new frame.    ~ Why happiness is a worthless aim - Jordan Peterson Some meanings are deeper than others. What characterizes the deepest of meanings? It would be something like relationship with the transcendent, and that would establish a relationship between you and what's always been conceptualized as God.    ~ Q&A with Jordan Peterson    Illustrated version: Can life be meaningful without God and without eternity?  ~ Jordan Peterson

There is a vacuum in the heart of each man which cannot be satisfied by any created thing but only by God himself. (parafrase)  ~ Blaise Pascal