Livets absurditet uten Gud

Hvorfor, gitt ateisme, livet ikke har noen ultimat mening, verdi, eller hensikt, og hvorfor dette ståstedet er ulevelig.


Nødvendigheten av Gud og udødelighet
Mennesket, skriver Loren Eiseley, er den kosmiske foreldreløse. Han er den eneste skapningen i universet som spør, «Hvorfor?». Andre dyr har instinkter til å guide dem, men mennesket har lært å stille spørsmål. «Hvem er jeg?» spør mennesket. «Hvorfor er jeg her? Hvor går jeg?” Siden opplysningstiden, når han kastet av seg religionens lenker, har mennesket forsøkt å svare på disse spørsmålene uten referanse til Gud. Men svarene som kom tilbake var ikke forfriskende, men mørke og forferdelige. «Du er det tilfeldige bi-produktet av naturen, et resultat av materie pluss tid pluss sjanse. Det er ingen grunn til din eksistens. Alt du møter er døden.»

Det moderne mennesket trodde at når han hadde blitt kvitt Gud, så hadde han befridd seg fra alt som undertrykte og kvalte ham. I stedet oppdaget han at ved å drepe Gud, så hadde han også drept seg selv. For hvis det ikke er noen Gud, da blir menneskets liv absurd. Hvis Gud ikke eksisterer, da er både mennesket og universet uunngåelig dømt til døden. Mennesket, likesom alle biologiske organismer, må dø. Med ingen håp om udødelighet fører menneskets liv bare til graven. Hans liv er kun en gnist i det uendelige mørket, en gnist som dukker opp, flimrer, og dør for alltid. Derfor må alle stå ansikt til ansikt med hva teologen Paul Tillich har kalt "trusselen om ikke-væren". For selv om jeg nå vet at jeg eksisterer, at jeg er i live, vet jeg også at jeg en dag ikke lenger vil eksistere, at jeg ikke lenger vil være til. Denne tanken er svimlende og truende: å tro at den personen jeg kaller "meg selv", vil slutte å eksistere, at jeg ikke vil være til mer!

Jeg husker første gang min far fortalte meg at jeg en dag ville dø. På en eller annen måte hadde tanken bare aldri slått meg som barn. Da han fortalte meg det, ble jeg fylt av frykt og uutholdelig tristhet. Og selv om han gjentatte ganger prøvde å forsikre meg om at dette var langt unna, syntes ikke det å bety noe. Enten før eller senere, det ubestridelige faktum var at jeg ville dø og ikke være til mer, og tanken overveldet meg. Etterhvert, likesom oss alle, vokste jeg opp med å bare akseptere faktumet. Vi lærer oss alle å leve med det uunngåelige. Men barnets innsikt forblir sant. Som den franske eksistensialisten Jean-Paul Sartre observerte, flere timer eller flere år utgjør ingen forskjell når du har mistet evigheten.

Enten det kommer før eller senere er prospektet av døden og trusselen om ikke-være en forferdelig skrekk. Men jeg møtte en student en gang som ikke følte denne trusselen. Han sa at han hadde blitt oppdratt på gården og var vant til å se at dyrene ble født og døde. Døden var bare naturlig for ham - en del av livet, så å si. Jeg ble fortumlet over hvor forskjellige våre to perspektiver på døden var og fant det vanskelig å forstå hvorfor han ikke følte trusselen av ikke-være. År senere tror jeg at jeg fant svaret mitt ved å lese Sartre. Sartre observerte at døden ikke er truende så lenge vi ser det som døden til den andre, fra et tredjepersons perspektiv, så å si. Det er først når vi internaliserer det og ser på det fra førstepersonperspektivet - "min død: jeg kommer til å dø" - at trusselen om ikke-være blir ekte. Som Sartre påpeker, antar mange aldri dette førstepersonperspektivet midt i livet; man kan til og med se på ens egen død fra tredjepersonens perspektiv, som om det var døden til en annen eller til og med et dyr, slik min venn gjorde. Men den ekte eksistensielle betydningen av min død kan bare verdsettes fra førstepersonperspektivet, i det jeg innser at jeg kommer til å dø og for alltid opphøre å eksistere. Mitt liv er bare et øyeblikks overgang ut av glemselen og inn i glemselen.

Også universet står overfor døden. Vitenskapsmenn forteller oss at universet utvider seg, og alt i det vokser lenger og lenger fra hverandre. Når det gjør det, vokser det kaldere og kaldere, og energien blir oppbrukt. Før eller siden vil alle stjernene brenne ut og all materie kollapse til døde stjerner og svarte hull. Det vil ikke være noe lys i det hele tatt; det vil ikke være noen varme; det vil ikke være noe liv; bare likene av døde stjerner og galakser, evig ekspanderende inn i det uendelige mørket og de kalde fordypningene av rommet – et univers i ruiner. Så ikke bare er livet til hver enkelt person fordømt; hele menneskeheten er fordømt. Det er ingen flukt. Det er intet håp.

Livets absurditet uten Gud og udødelighet
Hvis det ikke er noen Gud, da er mennesket og universet fordømt. Likesom fanger dømt til døden venter vi på vår uunngåelige henrettelse. Det er ingen Gud, og det er ingen udødelighet. Og hva er konsekvensen av dette? Det betyr at livet i seg selv er absurd. Det betyr at det livet vi har er uten ultimat betydning, verdi eller hensikt. La oss se på hver av disse.

Ingen ultimat mening uten udødelighet og Gud
Hvis hver enkelt person slutter å eksistere når han dør, hvilken ultimat mening kan da bli gitt til hans liv? Betyr det virkelig noe om han en gang eksisterte i det hele tatt? Hans liv kan være viktig relativt til visse andre hendelser, men hva er den ultimate betydningen av noen av disse hendelsene? Hvis alle hendelsene er meningsløse, hva kan da være den ultimate betydningen av innflytelse på noen av dem? Til syvende og sist utgjør det ingen forskjell.

Se på det fra et annet perspektiv: Vitenskapsmenn sier at universet har sin opprinnelse fra en eksplosjon kalt "Big Bang" for rundt 13 milliarder år siden. Anta at Big Bang aldri hadde skjedd. Anta at universet aldri hadde eksistert. Hvilken ultimat forskjell hadde det utgjort? Universet er dømt til å dø uansett. Til slutt utgjør det ingen forskjell om universet noen gang eksisterte eller ikke. Derfor er det uten ultimat betydning.

Det samme gjelder for menneskeheten. Menneskeheten er et dømt løp i et døende univers. Fordi menneskeheten før eller siden vil opphøre å eksistere utgjør det ingen ultimat forskjell om den noen gang eksisterte. Menneskeheten er dermed ikke mer betydningsfull enn en sverm av mygg eller en binge med griser, for deres ende er akkurat den samme. Den samme blinde kosmiske prosessen som hostet dem opp i første omgang, vil før eller siden sluke dem alle igjen.

Og det samme er sant for hver enkelt person. Vitenskapsmannens bidrag til avansementet av menneskelig kunnskap, doktorens forskning for å lindre smerte og lidelse, diplomatens innsats for å sikre fred i verden, ofrene til gode mennesker overalt for å forbedre menneskeheten - alle disse kommer til ingenting. Dette er det moderne menneskets skrekk: fordi han slutter i ingenting, er han ingenting.

Men det er viktig å se at det ikke bare er udødelighet mennesket trenger hvis livet skal være meningsfylt. Ren varighet av eksistens gjør ikke den eksistensen meningsfull. Hvis mennesket og universet kunne eksistere for alltid, men hvis det ikke var noen Gud, ville deres eksistens fortsatt ikke hatt noen ultimat betydning. For å illustrere: Jeg leste en gang en science-fiction historie hvor en astronaut ble etterlatt på en ufruktbar klump av stein fortapt i verdensrommet. Han hadde med seg to medisinglass: et som inneholdt gift, og det andre en drikk som ville få ham til å leve evig. Innseende sin vanskelighet gulpet han ned giften. Men da, til hans forskrekkelse, oppdaget han at han hadde drukket feil medisinglass - han hadde drukket drikken for udødelighet. Og det betydde at han nå var forbannet til å eksistere for alltid - et meningsløst, uendelig liv. Nå - hvis Gud ikke eksisterer, er våre liv akkurat slik. De kunne fortsatt og fortsatt og fremdeles være fullstendig uten mening. Vi kunne fortsatt spørre om livet, "hva så?". Så det er ikke bare udødelighet mennesket trenger hvis livet skal være av ultimat betydning; han trenger Gud og udødelighet. Og hvis Gud ikke eksisterer, da har han ingen av delene.

Mennesket i det tjuende århundret kom til å forstå dette. Les «Waiting for Godot» av Samuel Beckett. Under hele dette stykket fortsetter to menn med triviell samtale mens de venter på at en tredje mann skal komme, noe han aldri gjør. Våre liv er slik, sier Beckett; vi dreper bare tid ventende – på hva, vi vet ikke. I en tragisk skildring av mennesket skrev Beckett et annet stykke hvor gardinen åpner seg og avslører en scene som er full av søppel. I tretti lange sekunder sitter publikum å stirrer i stillhet på det søppelet. Deretter lukkes gardinen. Det er alt.

De franske eksistensialistene Jean-Paul Sartre og Albert Camus forsto også dette. Sartre portretterte livet i sitt stykke «No Exit» som helvete - den siste linjen i stykket er ordene av resignasjon, "Well, let's get on with it." Videre skriver Sartre andre steder om "kvalmen" av eksistens. Camus så også livet som absurd. På slutten av sin korte roman «The Stranger», oppdager helten til Camus, i et glimt av innsikt, at universet ikke har noen mening og det er ingen Gud til å gi det en.

Og slik, hvis det ikke er noen Gud, blir livet i seg selv meningsløst. Mennesket og universet er uten ultimat betydning.

Ingen multimat verdi uten udødelighet og Gud
Hvis livet ender ved graven, da spiller det ingen rolle om man har levd som en Stalin eller som en helgen. Siden ens skjebne er ultimat urelatert til ens oppførsel kan man også bare leve som man vil. Som Dostoyevsky uttrykte det: "Hvis det ikke er noen udødelighet så er alle ting tillatt." På dette grunnlaget har en skribent som Ayn Rand helt rett i å rose dyder som egoisme. Lev fullstendig for selvet; ingen holder deg ansvarlig! Faktisk ville det være tåpelig å gjøre noe annet, for livet er for kort til å spille det bort ved å handle ut av hva som helst annet enn ren egeninteresse. Selvoppofrelse for en annen person ville være dumskap. Kai Nielsen, en ateistisk filosof som forsøker å forsvare etikkens levedyktighet uten Gud, innrømmer til slutt,

Vi har ikke vært i stand til å vise at fornuft krever det moralske synspunktet, eller at alle virkelig rasjonelle personer, ubedratt av myte eller ideologi, ikke trenger å være individuelle egoister eller klassiske amoralister. Fornuft beslutter ikke her. Bildet jeg har tegnet for deg er ikke behagelig. Refleksjon over det deprimerer meg. . . . Ren praktisk fornuft, selv med en god kunnskap om faktaene, vil ikke føre deg til moral.

Men problemet blir enda verre. For uavhengig av udødelighet, hvis det ikke er noen Gud, da kan det ikke finnes noen objektive standarder for rett og galt. Alt vi konfronteres med er, i Jean-Paul Sartre's ord, det nakne, verdiløse faktum av eksistens. Moralske verdier er enten kun uttrykk for personlig smak eller biprodukter av sosio-biologisk evolusjon og kondisjonering/tilpasning. I en verden uten Gud, hvem kan si hvilke verdier som er riktige og hvilke som er gale? Hvem skal dømme at verdiene til Adolf Hitler er underlegne de til en helgen? Konseptet moral mister all mening i et univers uten Gud. Som en moderne ateistisk etiker påpeker, "å si at noe er galt fordi... det er forbudt av Gud, er... helt forståelig for enhver som tror på en lovgivende Gud. Men å si at noe er galt. ... selv om ingen Gud eksisterer til å forby det, er ikke forståelig... " "Konseptet moralsk forpliktelse [er] uforståelig bortenfra idèen om Gud. Ordene forblir, men deres betydning er borte." I en verden uten Gud kan det ikke være noe objektivt rett og galt, bare våre kulturelle og personlige relative, subjektive bedømmelser. Dette betyr at det er umulig å fordømme krig, undertrykkelse, eller forbrytelse som ondt. Man kan heller ikke rose brorskap, likestilling, og kjærlighet som godt. For i et univers uten Gud eksisterer ikke godt og ondt - der finnes bare det nakne verdiløse faktum av eksistens, og det er ingen til å si at du har rett, og jeg tar feil.

Ingen ultimat hensikt uten udødelighet og Gud
Hvis døden står med åpne armer på slutten av livets sti, hva er da målet med livet? Er det hele alt forgjeves? Er det ingen grunn for livet? Og hva med universet? Er det fullstendig meningsløst? Hvis dets skjebne er en kald grav i fordypningene av verdensrommet må svaret være ja, det er meningsløst. Det er ikke noe mål, ingen hensikt for universet. Søppelet av et dødt univers vil bare fortsette å ekspandere og ekspandere - for alltid.

Og hva med mennesket? Er det ikke noen hensikt i det hele tatt for menneskeheten? Eller vil det simpelthen ebbe ut en dag, fortapt i glemselen av et likegyldig univers? Den engelske forfatteren H. G. Wells forutså et slikt prospekt. I sin roman The Time Machine reiser Wells’ tidsreisende karakter langt inn i fremtiden for å oppdage menneskets skjebne. Alt han finner er en død jord, benådet av noen få lav- og mosedotter, omkretsende en gigantisk rød sol. De eneste lydene er vindens drag og den milde krusningen av havet. "Utover disse livløse lydene," skriver Wells, "var verden stille. Stille? Det ville være vanskelig å formidle stillheten av det. Alle menneskehetens lyder, sauenes breking, fuglenes skrik, insekters summing, klangen som utgjør bakgrunnen i våre liv - alt det var over." Og så returnerte Wells’ tidsreisende. Men til hva? – bare til et tidligere punkt på det meningsløse draget mot glemselen. Da jeg som ikke-kristen først leste Wells’ bok, tenkte jeg: "Nei, nei! Det kan ikke ende på den måten!" Men hvis det ikke er noen Gud, vil det ende slik, om en liker det eller ei. Dette er virkeligheten i et univers uten Gud: det finnes ikke noe håp; det er ingen hensikt.

Det som er sant for menneskeheten som helhet er sant for hver enkelt av oss individuelt: vi er her til ingen hensikt. Hvis det ikke er noen Gud er ikke vårt liv kvalitativt forskjellig fra en hund’s. Som den gamle forfatteren av forkynneren sa det: "For det går mennesket som det går dyrene, den ene som den andre: Begge skal dø, samme livsånde har de alle. Mennesket har ingen fortrinn framfor dyrene. For alt er forgjengelig. Alle går til det samme sted. Alle er kommet av støv og skal bli til støv igjen."(Forkynneren 3: 19-20). I denne boken, som leses mer som et stykke moderne eksistensialistisk litteratur enn en bok fra bibelen, viser forfatteren det nytteløse av nytelse, rikdom, utdanning, politisk berømmelse og ære i et liv dømt til å ende i død. Hans dom? "Alt er tomhet... ja, alt er bare tomhet." (1:2). Hvis livet ender ved graven, da har vi ingen ultimat hensikt for å leve.

Men mer enn det: selv om det ikke endte i døden ville livet uten Gud fortsatt være uten hensikt. For mennesket og universet ville da være enkle tilfeldighetsulykker, skjøvet inn i eksistens uten grunn. Uten Gud er universet et resultat av en kosmisk ulykke, en sjanseeksplosjon. Det er ingen grunn for dets eksistens. Når det gjelder mennesket, er han en «freak of nature» - et blindt produkt av materie pluss tid pluss sjanse. Mennesket er bare en klump slim som utviklet rasjonalitet. Som en filosof har sagt det: "Menneskelig liv er montert på en umenneskelig pidestall og må klare seg alene i hjertet av et stille og sinnesløst univers."

Det som er sant for universet og den menneskelige rase er også sant for oss som individer. Hvis Gud ikke eksisterer, da er du bare en uplanlagt utstøtning av naturen, skjøvet inn i et hensiktsløst univers for å leve et hensiktsløst liv.

Så hvis Gud ikke eksisterer, betyr det at mennesket og universet eksisterer til ingen hensikt - siden enden av alt er døden - og at de ble til uten hensikt, siden de bare er blinde produkter av tilfeldighet. Kort sagt, livet er helt uten grunn.

Forstår du den graverende seriøsiteten ved alternativene foran oss? For hvis Gud eksisterer, da er det håp for mennesket. Men hvis Gud ikke eksisterer er alt vi sitter igjen med fortvilelse. Forstår du hvorfor spørsmålet om Guds eksistens er så vitalt for mennesket? Som en forfatter slående har sagt det, "Hvis Gud er død, da er mennesket dødt også."

Dessverre oppfatter ikke mesteparten av menneskeheten dette faktumet. De fortsetter videre som om ingenting har forandret seg. Jeg minnes Nietzsches’ historie om galningen som tidlig om morgenen braste inn på markedsplassen, med lykt i hånden, gråtende: "Jeg søker Gud! Jeg søker Gud!" Siden mange av de som stod rundt omkring ham ikke trodde på Gud fremprovoserte han mye latter. "Gikk Gud seg bort?" hånte de ham. "Eller gjemmer han seg? Eller kanskje han har dratt på en reise eller emigrert!" Slik skrek de og lo. Deretter ,skriver Nietzsche, snudde galningen seg midt iblandt dem og gjennomboret dem med øynene sine

"Hvor er Gud?" ropte han: "Jeg skal fortelle dere. Vi har drept ham - du og jeg. Vi er alle hans mordere. Men hvordan har vi gjort dette? Hvordan var vi i stand til å drikke opp havet? Hvem gav oss svampen til å tørke bort hele horisonten? Hva gjorde vi da vi avlenket denne jorden fra sin sol? Hvorhen går det nå? Bort ifra alle soler? Stuper vi ikke kontinuerlig? Bakover, sidelengs, fremover, i alle retninger? Er det noe opp eller ned igjen? Forviller vi oss ikke, som gjennom et uendelig ingenting? Føler vi ikke pusten av tomt rom? Har det ikke blitt kaldere? Er ikke natt og mer natt kommende hele tiden? Må ikke lanterner tennes om morgenen? Hører vi ikke noe enda av støyen fra gravarbeiderne som begraver Gud? . . . Gud er død. . . . Og vi har drept ham. Hvordan skal vi, mordere av alle mordere, trøste oss selv?

Folkemengden stirret på galningen i stillhet og forbauselse. Til slutt knuste han lanternen sin i bakken. "Jeg har kommet for tidlig," sa han. "Denne voldsomme hendelsen er fortsatt på vei - den har ennå ikke nådd menneskenes ører." Menneskene forstod ennå ikke virkelig konsekvensene av hva de hadde gjort ved å drepe Gud. Men Nietzsche spådde at en dag ville folk innse implikasjonene av deres ateisme; og denne erkjennelsen ville innlede en alder av nihilisme - ødeleggelsen av all mening og verdi i livet.

De fleste reflekterer fortsatt ikke over konsekvensene av ateisme, og så, som folkemengden på markedsplassen, går de uvitende på sin vei. Men når vi skjønner, som Nietzsche, hva ateisme impliserer, da presser hans spørsmål hardt mot oss: hvordan skal vi, mordere av alle mordere, trøste oss selv?

Ateismens praktiske umulighet
Omtrent eneste løsningen ateisten kan tilby er at vi møter absurditeten av livet og lever i modighet. Bertrand Russell, f.eks, skrev at vi må bygge våre liv på "det faste fundamentet av urokkelig fortvilelse." Bare ved å erkjenne at verden virkelig er et forferdelig sted kan vi lykkes med å akseptere livet. Camus sa at vi ærlig bør erkjenne livets absurditet og deretter leve i kjærlighet til hverandre.

Det grunnleggende problemet med denne løsningen er imidlertid at det er umulig å leve konsekvent og lykkelig innenfor et slikt verdenssyn. Hvis man lever konsekvent, vil man ikke være lykkelig; hvis man lever lykkelig, er det bare fordi man ikke er konsekvent. Francis Schaeffer har forklart dette poenget godt. Det moderne mennesket, sier Schaeffer, bor i et to-etasjers univers. I den nederste etasjen er den avgrensede verden uten Gud; her er livet absurd, som vi har sett. I den øvre etasjen er mening, verdi og hensikt. Nå bor det moderne mennesket i den nederste etasjen fordi han tror at det ikke finnes noen Gud. Men han kan ikke leve lykkelig i en slik absurd verden; derfor utøver han fortløpende trossprang inn i den øverste etasjen for å bekrefte mening, verdi og hensikt, selv om han ikke har noen rett til det, siden han ikke tror på Gud.

La oss se igjen da, på hver av de tre områdene hvor vi så at livet var absurd uten Gud, for å vise hvordan mennesket ikke kan leve konsekvent og lykkelig med sin ateisme.

Meningen med livet
Først, området av mening. Vi så at uten Gud har livet ingen mening. Likevel fortsetter filosofer å leve som om livet har mening. For eksempel argumenterte Sartre at man kan skape mening for sitt liv ved å velge å følge en bestemt handlingskurs. Sartre valgte selv Marxismen.

Nå - dette er helt inkonsekvent. Det er inkonsekvent å si at livet er objektivt absurd og -deretter si at man kan skape mening for sitt liv. Hvis livet er virkelig absurd, da er mennesket fanget i den nedre etasjen. Å forsøke å skape mening i livet representerer et sprang til den øvre etasjen. Men Sartre har ikke noe grunnlag for dette spranget. Uten Gud kan det ikke være noen objektiv mening i livet. Sartre's program er faktisk en øvelse i selvbedrag. Sartre sier egentlig: "La oss late som om universet har mening." Og dette er bare å lure oss selv.

Poenget er dette: hvis Gud ikke eksisterer, da er livet objektivt meningsløst; men mennesket kan ikke leve konsekvent og lykkelig vitende at livet er meningsløst; så for å være lykkelig later han som om livet har mening. Men dette er, selvsagt, fullstendig inkonsekvent - for uten Gud er mennesket og universet uten noen ekte betydning.

Verdi av livet
Vend nå til problemet som har med verdi å gjøre. Her er hvor de mest åpenbare inkonsekvensene skjer. Først av alt er ateistiske humanister totalt inkonsekvent i å holde de tradisjonelle verdiene av kjærlighet og brorskap. Camus har med rette blitt kritisert for å inkonsekvent holde både livets absurditet og etikken av menneskelig kjærlighet og brorskap. De to er logisk inkompatible. Bertrand Russell var også inkonsekvent. For selv om han var en ateist, var han en frittalende sosial kritiker, som fordømte krig og restriksjoner på seksuell frihet. Russell innrømmet at han ikke kunne leve som om etiske verdier bare var et spørsmål om personlig smak, og at han derfor fant sine egne oppfatninger "utrolige". "Jeg vet ikke hva løsningen er", innrømmet han." Poenget er at hvis det ikke finnes noen Gud, da kan ikke objektivt rett og galt eksistere. Som Dostoyevsky sa, "Alt er tillatt."

Men Dostoyevsky viste også at mennesket ikke kan leve på denne måten. Han kan ikke leve som om det er helt greit for soldater å slakte uskyldige barn. Han kan ikke leve som om det er greit for diktatorer som Pol Pot å utrydde millioner av sine egne landsmenn. Alt i ham roper ut for å si at disse handlingene er gale - virkelig gale. Men hvis det ikke er noen Gud, kan han ikke det. Så han gjør et trossprang, og bekrefter verdier allikevel. Og når han gjør det, avslører han utilstrekkeligheten av en verden uten Gud.

Skrekkeligheten av en verden blottet for verdi ble brakt hjem til meg med ny intensitet for noen år siden da jeg så på en BBC-TV-dokumentar kalt "The Gathering." Det handlet om gjenforeningen mellom overlevende av Holocaust i Jerusalem, hvor de gjenoppdaget tapte vennskap og delte sine erfaringer. En kvinnefange, en sykepleier, fortalte om hvordan hun ble gjort til gynekologen ved Auschwitz. Hun observerte at gravide kvinner ble gruppert sammen av soldatene under ledelse av Dr. Mengele og huset i den samme brakken. Noe tid gikk, og hun la merke til at hun ikke lenger så noen av disse kvinnene. Hun gjorde forespørsler. "Hvor er de gravide kvinnene som ble plassert i den brakken?" "Har du ikke hørt?" kom svaret. "Dr. Mengele brukte dem til viviseksjon."

En annen kvinne fortalte om hvordan Mengele hadde bundet opp brystene hennes, slik at hun ikke kunne amme barnet sitt. Doktoren ville lære hvor lenge et spedbarn kunne overleve uten næring. Desperat forsøkte denne stakkars kvinnen å holde barnet sitt levende ved å gi det biter av brød gjennomdynket i kaffe, men til ingen nytte. Hver dag mistet barnet vekt, et faktum som ble ivrig overvåket av Dr. Mengele. En sykepleier kom da i all hemmelighet til denne kvinnen og sa til henne: "Jeg har ordnet en måte for deg å komme deg ut herfra, men du kan ikke ta babyen din med deg. Jeg har tatt med en morfininjeksjon som du kan gi til barnet ditt for å ende dets liv." Da kvinnen protesterte var sykepleieren insisterende: "Hør, babyen din kommer til å dø uansett. Redd deg selv i det minste." Og så tok moren livet av sin egen baby. Dr. Mengele var rasende da han lærte om dette fordi han hadde mistet sin eksperimentelle prøve, og han lette blant de døde for å finne barnets kasserte lik, slik at han kunne få en siste veiing.

Mitt hjerte var rasert av disse historiene. En rabbi som overlevde leiren oppsummerte det greit da han sa at i Auschwitz var det som om det eksisterte en verden hvor alle de ti budene var reversert. Menneskeheten hadde aldri sett et slikt helvete.

Hvis Gud ikke eksisterer, så er på en måte vår verden Auschwitz: det er ingen absolutt rett og galt; alt er tillatt. Men ingen ateist, ingen agnostiker, kan leve konsekvent med et slikt syn. Nietzsche selv, som proklamerte nødvendigheten av å leve utover godt og ondt, brøt med sin mentor Richard Wagner nettopp over saken omkring komponistens antisemittisme og høyrøstede Tyske nasjonalisme. Lignende - Sartre, skrivende i kjølvannet av den Andre Verdenskrig, fordømte antisemittisme, erklærende at en doktrine som fører til utryddelse ikke bare er en mening eller et spørsmål om personlig smak, av lik verdi som motsetningen. I sitt viktige essay "Eksistensialisme er humanisme", strever Sartre forgjeves for å unnslippe motsigelsen mellom hans fornektelse av guddommelige forhåndsetablerte verdier og hans hastige ønske om å bekrefte verdien av menneskelige personer. Slik som Russell, kunne han ikke leve med implikasjonene av hans egen fornektelse av etiske absolutter.

Et andre problem er at hvis gud ikke eksisterer og det ikke er noen udødelighet, da går alle onde handlinger ustraffet, og alle offer gjort av gode mennesker går ubelønnet. Men hvem kan leve med et slikt synspunkt? Richard Wurmbrand, som har blitt torturert for sin tro i kommunistiske fengsler, sier:

Ateismens grusomhet er vanskelig å tro når mennesket ikke har tro på belønning av godt eller straff av ondt. Det er ingen grunn til å være menneskelig. Det er ingen tilbakeholdenhet fra dypene av ondskap som er i mennesket. De kommunistiske torturistene sa ofte: "Det er ingen Gud, ingen heretter, ingen straff for ondskap. Vi kan gjøre hva vi ønsker." Jeg har til og med hørt en torturist si: "Jeg takker Gud, på hvem jeg ikke tror, at jeg har levd til denne timen når jeg kan uttrykke alt det onde i mitt hjerte." Han uttrykte det i utenkelig brutalitet og tortur påført fangene.

Og det samme gjelder for selvoppofrende handlinger. For et antall år siden hendte en fryktelig luftkatastrofe midt-vinters hvor et fly som forlot flyplassen i Washington, D.C., knuste inn i en bro, som strekker seg over Potomac-elva, kastende passasjerene ned i det isete vannet. Når redningshelikoptrene kom var oppmerksomheten fokusert mot en mann som igjen og igjen dyttet den dinglende taustigen til andre passasjerer, heller enn å bli trukket til sikkerhet selv. Seks ganger lot han stigen gå videre. Da de kom igjen var han borte. Han hadde fritt gitt sitt liv for at andre kunne få leve. Hele nasjonen vendte øynene mot denne mannen i respekt og beundring for den uselviske og gode handlingen han hadde utført. Og likevel, hvis ateisten har rett, var ikke denne mannen nobel - han gjorde det dummeste som er mulig. Han burde ha gått for stigen først, skubbet andre bort hvis nødvendig for å overleve. Men å dø for andre han ikke engang kjente, å gi opp hele den korte eksistensen han noensinne ville ha – for hva? For ateisten kan det ikke være noen grunn. Og likevel reagerer ateisten, som resten av oss, instinktivt med ros for denne mannens uselviske handling. Faktisk vil man sannsynligvis aldri finne en ateist som lever konsekvent med sitt system. For et univers uten moralsk ansvarlighet og blottet for verdi er ufattelig grusomt.

Hensikt med livet
Til slutt, la oss se på problemet med hensikt i livet. Den eneste måten de fleste mennesker, som fornekter hensikt i livet, lever lykkelig, er enten ved å dikte opp en eller annen hensikt, som beløper seg til selvbedrag, som vi så med Sartre, eller ved å ikke følge sine synspunkt til dets logiske konklusjoner. Ta for eksempel problemet med døden. Ifølge Ernst Bloch er den eneste måten det moderne mennesket lever i møte med døden, ved å underbevisst låne den troen på udødelighet som hans forfedre holdt, selv om han selv ikke har noe grunnlag for denne troen, siden han ikke tror på Gud. Ved å låne restene av en tro på udødelighet, skriver Bloch; "det moderne mennesket føler ikke den kløften som ustanselig omgir ham, og den vil definitivt sluke ham til slutt. Gjennom disse restene redder han sin følelse av selv-identitet. Gjennom dem oppstår inntrykket at mennesket ikke går til grunne, men bare at verden en dag har innfallet av å ikke lenger vises for ham." Bloch konkluderer, "Dette ganske grunne motet fester på et lånt kredittkort. Det lever fra tidligere håp og den støtten de en gang hadde sørget for." Det moderne mennesket har ikke lenger noen rett til den støtten, siden han avviser Gud. Men for å leve hensiktsrettet, gjør han et trossprang for å bekrefte en grunn for å leve.

Vi finner ofte den samme inkonsistensen blant dem som sier at mennesket og universet kom til å eksistere uten grunn eller hensikt, men bare ved tilfeldighet. Ute av stand til å leve i et upersonlig univers der alt er et produkt av blind sjanse, begynner disse personene å tilskrive personlighet og motiver til de fysiske prosessene selv. Det er en bisarr måte å snakke på og representerer et sprang fra den nedre til den øvre etasjen. For eksempel begynner Francis Crick halvveis gjennom sin bok The Origin of the Genetic Code å stave naturen med en stor "N", og snakker andre steder om naturlig utvalg som "flink" og som "tenkende" om hva den vil gjøre. Fred Hoyle, den engelske astronomen, tilskriver selve universet Guds kvaliteter. For Carl Sagan fyller "Kosmos", som han alltid staver med en stor forbokstav, åpenbart rollen som en Guds-erstatning. Selv om alle disse personene bekjenner å ikke tro på Gud, smugler de inn en Guds-erstatning gjennom bakdøren fordi de ikke orker å leve i et univers hvor alt er sjanse-resultatet av upersonlige krefter.

Og det er interessant å se mange tenkere bedra sine synspunkter når de blir presset til sine logiske konklusjoner. For eksempel har visse feminister hauset en storm av protest over Freudiansk seksuell psykologi fordi det er sjåvinistisk og nedverdigende for kvinner. Og noen psykologer har bukket under og revidert sine teorier. Nå – dette er totalt inkonsekvent. Hvis Freudiansk psykologi virkelig er sant, da spiller det ingen rolle om det er nedverdigende for kvinner. Du kan ikke forandre sannheten fordi du ikke liker hva den leder til. Men folk kan ikke leve konsekvent og lykkelig i en verden hvor andre personer blir devaluert. Likevel, hvis Gud ikke eksisterer, da har ingen noen verdi. Bare hvis Gud eksisterer kan en person konsekvent støtte kvinners rettigheter. For hvis Gud ikke eksisterer, dikterer naturlig utvalg at mannen av arten er den dominante og aggressive. Kvinner ville ikke noe mer hatt rettigheter enn en kvinnelig geit eller kylling har rettigheter. I naturen er hva som helst som er, det som er riktig. Men hvem kan leve med et slikt syn? Tilsynelatende ikke engang Freudianske psykologer, som bedrar sine teorier når de presses til deres logiske konklusjoner.

Eller ta den sosiologiske atferd-behaviorismen til en mann som B. F. Skinner. Dette synspunktet leder til den sorten samfunn forutsett i George Orwell’s 1984, hvor staten kontrollerer og programmerer tankene til alle. Hvis Skinner's teorier er riktige, så kan det ikke være noen innvendinger mot å behandle mennesker som rottene i Skinner’s rotteboks, hvor de løper gjennom labyrintene, lokket fremover vha mat og elektriske støt. Ifølge Skinner er alle våre handlinger determinerte uansett. Og hvis Gud ikke eksisterer, kan ingen moralsk innvending reises mot denne typen programmering, for mennesket er ikke kvalitativt forskjellig fra en rotte, siden begge bare er materie pluss tid pluss sjanse. Men igjen, hvem kan leve med et slikt dehumaniserende syn?

Eller til slutt, ta den biologiske determinismen til en mann som Francis Crick. Den logiske konklusjonen er at mennesket er som alle andre laboratorieprøver. Verden var forferdet da den lærte at nazistene, i leirer som Dachau, hadde brukt fanger til medisinske forsøk på levende mennesker. Men hvorfor ikke? Hvis Gud ikke eksisterer, kan det ikke finnes noen innvendinger mot å bruke mennesker som forsøkskaniner. Enden av denne visen er befolkningskontroll hvor de svake og uønskede blir drept for å lage plass til de sterke. Men den eneste måten vi konsistent kan protestere på denne oppfatningen er om Gud eksisterer. Bare hvis Gud eksisterer kan det være hensikt i livet.

Det moderne menneskets dilemma er dermed virkelig fryktelig. Og så langt han fornekter Guds eksistens og objektiviteten av verdi og hensikt, forblir dette dilemmaet ubefridd for det "postmoderne" mennesket også. Faktisk er det nettopp bevisstheten om at modernismen uunngåelig utgjør absurditet og fortvilelse som utgjør kvalen til postmodernismen. På en måte er postmodernisme bare bevisstheten om modernitetens konkurs. Det ateistiske verdenssynet er utilstrekkelig for å opprettholde et lykkelig og konsistent liv. Mennesket kan ikke leve konsekvent og lykkelig, som om livet til syvende og sist var uten mening, verdi eller hensikt. Hvis vi forsøker å leve konsistent innenfor det ateistiske verdenssyn, vil vi finne oss dypt ulykkelige. Hvis vi i stedet klarer å leve lykkelig, er det bare ved å tildele løgn til vårt verdenssyn.

Konfrontert med dette dilemmaet, strever mennesket patetisk etter noen muligheter for å unnslippe. I en bemerkelsesverdig tale til the American Academy for Science Advancement i 1991 argumenterte Dr. L.D. Rue, konfrontert med det moderne menneskets knipe, dristig, at vi bedrar oss selv ved hjelp av en slags "Nobel Løgn" til å tro at vi og universet fortsatt har verdi. Hevdende at "Lærdommen av de siste to århundrene er at intellektuell og moralsk relativisme er den dyptgående situasjonen", Dr. Rue grubler over at konsekvensen av en slik erkjennelse er at ens søken etter personlig helhet (eller selvoppfyllelse) og søken etter sosial koherens blir uavhengige av hverandre. Dette er fordi ved relativismens synspunkt blir søket etter selvoppfyllelse radikalt privatisert: hver person velger sitt eget sett med verdier og mening. Hvis vi skal unngå «galehus-alternativet», hvor selvoppfyllelse blir forfulgt uavhengig av sosial koherens, og det "totalitære alternativet", hvor sosial koherens blir pålagt på bekostning av personlig helhet, da har vi ikke annet valg enn å omfavne en viss Nobel Løgn som vil inspirere oss til å leve utover egoistiske interesser og dermed oppnå sosial koherens. En Nobel Løgn "er en som bedrar oss, narrer oss, pålegger oss utover egeninteresse, utover ego, utover familie, nasjon, [og] rase." Den er en løgn fordi den forteller oss at universet er stappet med verdi (som er en stor fiksjon), fordi den gjør et krav på universell sannhet (når det ikke er noen), og fordi den forteller meg at jeg ikke skal leve for selv-interesse (som er åpenbart falskt). "Men uten slike løgner, kan vi ikke leve."

Dette er den fryktelige dommen deklarert over det moderne mennesket. For å overleve må han leve i selvbedrag. Men selv «Nobel Løgn»-alternativet er til slutt ubrukelig. For å være lykkelig må man tro på objektiv mening, verdi og hensikt. Men hvordan kan man tro på de Noble Løgnene mens man samtidig tror på ateisme og relativisme? Jo mer overbevist du er om nødvendigheten av en Nobel Løgn, jo mindre er du i stand til å tro på den. Som en placebo, fungerer en Nobel Løgn bare på de som tror at det er sannheten. Når vi først har gjennomskuet fiksjonen, da har Løgnen mistet sin makt over oss. Således, ironisk nok, kan ikke den Noble Løgnen løse den menneskelige vanskeligheten for noen som har sett den vanskeligheten.

Nobel Løgn-alternativet fører derfor i beste fall til et samfunn der en elitistisk gruppe opplyste bedrar massene for deres eget gode, ved å opprettholde den Noble Løgnen. Men da, hvorfor skal de av oss som er opplyste følge massene i deres bedrag? Hvorfor skulle vi ofre selv-interesse for en fiksjon? Hvis den store lærdommen av de siste to århundrene er moralsk og intellektuell relativisme, hvorfor (hvis vi kunne) late som om vi ikke kjenner denne sannheten og leve på en løgn i stedet? Hvis man svarer, "for samfunnets koherens", kan man legitimt spørre hvorfor jeg skulle ofre min egeninteresse for samfunnets koherens? Det eneste svaret relativisten kan gi er at sosial koherens er i min egeninteresse - men problemet med dette svaret er at egeninteresse og interessene til flokken ikke alltid sammenfaller. Dessuten, hvis jeg (utav egeninteresse) bryr meg om sosial koherens, er det totalitære alternativet alltid åpent for meg: glem den Noble Løgnen og oppretthold sosial koherens (så vel som min selv-oppfyllelse) på bekostning av den personlige helheten til massene. Rue ville utvilsomt betrakte et slikt alternativ som motbydelig. Men her ligger hunden begravet. Rue’s dilemma er at han åpenbart dypt verdsetter både sosial koherens og personlig helhet for deres egen del; med andre ord er de objektive verdier, som ifølge hans filosofi ikke eksisterer. Han har allerede hoppet til den øvre etasjen. Nobel Løgn-alternativet bekrefter dermed hva den benekter, og således tilbakeviser seg selv.

Suksessen av bibelsk kristendom
Men hvis ateisme svikter i denne forbindelse, hva med bibelsk kristendom? Ifølge det kristne verdenssynet eksisterer Gud, og menneskets liv ender ikke ved graven. I oppstandelseskroppen kan mennesket glede seg over evig liv og fellesskap med Gud. Bibelsk kristendom leverer derfor de to betingelsene som er nødvendige for et meningsfylt, verdifullt og hensiktsfylt liv for mennesket: Gud og udødelighet. På grunn av dette kan vi leve konsekvent og lykkelig. Således lykkes bibelsk kristendom nøyaktig hvor ateismen bryter sammen.

KONKLUSJON
Nå - jeg vil gjøre det klart at jeg ennå ikke har vist at den bibelske kristendommen er sann. Men det jeg har gjort er å tydelig legge ut alternativene. Hvis Gud ikke eksisterer, så er livet forgjeves. Hvis bibelens Gud eksisterer, så er livet meningsfylt. Bare det andre av disse to alternativene gjør at vi kan leve lykkelig og konsekvent. Derfor synes det for meg at selv om bevisene for disse to alternativene var helt like, bør en rasjonell person velge bibelsk kristendom. Det synes for meg positivt irrasjonelt å foretrekke død, nytteløshet og ødeleggelse over liv, meningsfullhet og lykke. Som Pascal sa har vi ingenting å tape og uendelig å vinne.

- William Lane Craig (original artikkel; The Absurdity of Life without God)