-
Burde vi, moralsk sett, bry oss om noen dreper et barn for moro skyld? Burde vi bry oss om å lage et bedre samfunn? Burde vi forsøke å kultivere empati? Burde vi bry oss om andres velvære? Burde vi bry oss om den menneskelige blomstringen til andre mennesker?
Vel, hvorfor er det? Hva med psykopaten som finner glede i å torturere andre? Eller voldtektsmannen som nyter å voldta? Tar de feil? Er det sant? Sannhet er det som korresponderer med virkeligheten, så hvilken virkelighet er det som forankrer dette?
Two things fill the mind with ever new and increasing admiration and awe, the more often and steadily we reflect upon them: The starry heavens above me and the moral law within me. Slik konkluderte Immanuel Kant i sin Critique of Practical Reason
Det sies at moral handler om å gjøre det som er rett selv om ingen ser det. Hjertet har sin egen forstand som forstanden ikke alltid forstår sa Blaise Pascal. Mennesket er et moralsk vesen som kan kjenne/oppleve godt og ondt, riktig og galt, men hvorfor? Dersom objektive moralske verdier finnes, hvor kommer de så ifra? Hvor i virkeligheten finner vi deres ontologiske forankring? Dersom forankringen er i mennesket selv så er jo det en subjektiv forankring, så hva er da objektivt vedrørende moralske verdier? En del misforstår, og tror at dette argumentet dreier seg om hvordan vi oppnår kunnskap og innsikt om rett og galt, eller hvordan vi lærer moralske verdier å kjenne (hva er riktig, hva er galt, hvorfor det osv.), men argumentet adresserer istedenfor om det finnes noe i det hele tatt som faktisk er godt/ondt eller riktig/galt.
Med objektive moralske verdier menes altså at noe er riktig eller galt uavhengig av om noen tror det eller ikke. Det er å si, for eksempel, at nazi antisemittisme var moralsk galt, selv om nazistene som utførte utryddelsene mente at det var bra, og det ville likevel være galt selv om nazistene hadde vunnet andre verdenskrig og hadde lyktes i utryddelse eller hjernevasking av alle som var uenige med dem, slik at alle til slutt mente at nazi-synet var riktig. Defineres hva som er riktig og galt etter flertallets håndsopprekning? Er du umoralsk når du gjør noe annet enn hva flertallet mener? Har man eksempelvis menneskeverd og menneskerettigheter kun når flertallet finner det for godt? Har man det i det hele tatt hvis det er slik? Her følger en kort presentasjon av argumentet som bl.a. C.S. Lewis var en stor tilhenger av; det moralske argument.
Naturalismen følger Darwins evolusjonstanker om at mennesket er utviklet gjennom arv og miljø, og at det ikke finnes noen Gud. Det moralske argument peker på at gitt naturalisme, så blir diskusjoner omkring objektive moralske standpunkt egentlig meningsløse. Enhver moralsk ytring forutsetter en moralsk standard, og enhver person vil hevde at sin egen ytring er det som ligger nærmest denne standarden. Selv om ingen skulle kjenne til den objektive moralske verdien i ethvert konkret tilfelle, så betyr ikke det at det ikke finnes noen (den er kanskje bare ikke oppdaget enda).
Hvorfor mene at det nazistene gjorde var galt f.eks.? Er ikke det bare din subjektive mening? Er din subjektive mening mer verdt enn nazistens subjektive mening? Hvorfor det i tilfelle? Begge er jo, naturalistisk sett, kun et produkt av sosio-biologisk evolusjon. Tilsvarende den altruistiske atferden utvist hos en gruppe bavianer - hvor det er fordelaktig for arten å opptre altruistisk. Ser man bort ifra Gud blir det altså vanskelig å se hvordan man unnslipper sosio-kulturell relativisme. Så hvorfor skulle dine moralske prinsipper være noe mer riktig enn andres? Naturen er jo kun moralsk nøytral og likegyldig til hva du måtte finne riktig og galt. Så igjen, hvorfor tro at nazistene gjorde noe galt, snarere enn bare noe annerledes?
Ateist og evolusjonsbiolog Richard Dawkins beskriver det som at vi ikke er noe mer enn et produkt av våre gener og deres egoistiske oppførsel. Det er ingen plan, ingen hensikt, ingen ondskap eller godhet. Ikke mer enn blind, nådeløs likegyldighet. DNA hverken vet eller bryr seg. DNA bare er, og vi danser kun til dets musikk ifølge Dawkins, men er det kun slik? Skulle noen myrde ditt barn, hvordan kan vi kalle dem onde dersom de kun danser til sitt DNA?
Noen ting er bedre enn andre. Noen idéer er gode. Noen er dårlige. Moralen har forbedret seg gjennom historien sier vi. Hvis så, da må moralsk utvikling og vekst være mulig. Når vi sier at slaveri var vidt akseptert før, og ikke er det nå lenger, så kan vi si at det ikke bare er en moralsk forandring, men en moralsk forbedring. Når vi sier at vi behandler kvinner annerledes nå enn før, så er ikke det bare moralsk annerledes, men det er en moralsk forbedring. Og slike typer verdivurderinger krever en form for standard som disse moralske forbedringene kan måles utifra. Ellers kan vi bare si at det har vært moralsk forandring, men ikke utvikling og forbedring.
Vi må selvsagt forholde oss til fakta (det som er sant) når vi skal vurdere noe, men moralske verdier kan ikke selv testes og bevises ved hjelp av naturvitenskapelige metoder. Empiristen David Hume konkluderte at det er umulig å utlede et "bør" fra et "er". Man finner ingen moralske "bør" i reagensrør. Naturvitenskapen dreier seg jo om harde fakta, ikke normer; den kan fortelle oss noe om hvordan vi er, men den ville ikke fortelle oss hva som er galt med hvordan vi er. Likevel - når vi f.eks. sier at noe er dårlig, sier vi egentlig at noe ikke er som det burde være. Men når vi sier det, forutsetter vi at det er en måte dette noe burde være på, og at det ikke er slik i dette tilfellet. Men hvis det er en måte noe burde være på, så betyr det at det finnes en slags plan som disse tingene enten strider imot eller oppfyller. Så når naturalisten hevder at noe er dårlig, at det ikke burde være slik, så forutsetter han implisitt at det er en slags plan - en slags standard som disse tingene kan måles oppimot.
Dersom det ikke finnes noen Gud, har vi da grunnlag for moralsk forpliktelse og menneskelig verdighet? Gitt naturalisme, hvorfor tro at mennesker har noen objektive moralske plikter overfor andre dyr? Hvorfor er det f.eks. galt for mennesker, som da bare er relativt avanserte primater, å påføre smerte på andre dyr? Hvem eller hva forbyr dem fra å gjøre det? Dette kan lett undergrave moralsk motivasjon. For hva skjer med mennesker dersom de blir fortalt at det ikke finnes noen plan, ingen hensikt. Ikke mer enn blind, nådeløs likegyldighet slik Richard Dawkins sier? Hva skjer dersom man kun er et tilfeldig biprodukt av naturen som relativt nylig har utviklet seg på det lille støvkornet kalt planeten Jorden, og som er dømt til å gå til grunne iløpet av relativt kort tid? Hvis det ikke finnes noen Gud, så vil ethvert grunnlag for "flokk-moral" evolvert av homo sapiens som objektivt sant synes å være fjernet. Tross alt, hva er så spesielt med mennesker? Den som velger å gi blaffen i flokkens moral gjør da ikke noe mer alvorlig enn å ikke handle moteriktig. En evolusjonistisk bottom-up tankegang ifht moral fungerer bare ikke.
Det "seksuelle rovdyret" og kannibalen Jeffrey Dahmer erkjente alvoret i saken; "Dersom det hele skjer naturalistisk, hva er da behovet for en Gud? Kan jeg ikke definere mine egne regler? Hvem eier meg? Jeg eier meg selv!"
Det synes som om man kunne gjort hva som helst egentlig, ihvertfall så lenge man slipper unna med det. Når man dør så er jo det bare slutten på visa likevel, så hvorfor ikke leve "bong" og "livets glade dager"? Hvorfor ikke blidgjøre sitt ego maksimalt? Man står jo ikke ansvarlig for egne handlinger på samme måte uten Gud, som med Gud. Det er ikke lenger grunnlag for moralsk forpliktelse og menneskelig verdighet uten Gud.
Som Dostoyevsky sa; "Hvis det ikke er noen Gud, så er alt tillatt". Friedrich Nietzsche, som proklamerte at "Gud er død", forstod også at det betydde ødeleggelsen av all mening og verdi i livet.
Så hvor kommer disse iboende objektive idéene våre om rett og urett fra, som vi tar for gitt at alle kjenner til, og som vi også tar oss selv i å innse at vi bryter iblandt? Det er vanskelig å finne annen forklaring enn at en objektiv moralsk lov krever en moralsk lovgiver (Gud). En top-down tankegang, i motsetning til en evolusjonistisk bottom-up.
Moral er et ikke-materielt fenomen. Det er jo ikke noe man kan se med øynene, ta på, måle eller noe sånn. Det er ikke noe fysisk.
Moral er mer i tråd med Platons idéer, og når kristne teologer leste Platon tok de det Platon kalte for "det gode" - som er en slags abstrakt idé som er determinanten eller standarden for moralsk verdi - og de sa at det finnes ingen slik abstrakt entitet som "det gode". Det Platon virkelig pratet om var Guds natur. Så de tok "det gode" og gjorde det til Guds natur. Dermed hadde de den samme sorten objektivisme som i Platons etikk. De døpte på en måte Platon. De avviste ikke gresk filosofi, men fusjonerte med den. Dermed kunne de si at moralske verdier virkelig eksisterte på lignende måte som f.eks. lengden av en meterbar. Man fikk et forankringspunkt for objektiv moral.
Friedrich Nietzsche forstod dette og er kjent for å ha sagt at "Another Christian concept, no less crazy, has passed even more deeply into the tissue of modernity: the concept of the 'equality of souls before God.' This concept furnishes the prototype of all theories of equal rights."
Moralske verdier er iboende for personer (ikke ting). Rettferdighet, sjenerøsitet, lojalitet, godvilje o.l. er dyder som holdes av personlige vesener, og derfor må det Platon kalte "det gode" være knyttet til et personlig gode, og ikke bare et upersonlig abstrakt prinsipp. Vi kan altså med god grunn si at Gud er selve kilden til vår objektive moralske lov. Det gode er godt fordi det gjenspeiler Guds natur, slik Gud er. Som vil være god, kjærlig, sjenerøs, rettferdig osv. Og at det onde på den andre siden bare er et fravær av det gode. På lignende måte som at mørke bare er et fravær av lys, kulde bare er et fravær av varme, eller løgn og feil er fravær av sannhet.
Filosofen Richard Taylor skriver at den moderne alder, som mer eller mindre fornekter idéen om en guddommelig lovgiver, likevel har forsøkt å beholde idéene om moralske rett og galt, uten å merke seg at ved å kaste Gud til side, så avskaffer man også betingelsene for meningsfullhet mtp moralsk rett og galt. Dermed kan til og med utdannede personer noen ganger erklære at slike ting som krig, eller abort, eller brudd på visse menneskerettigheter, for å være "moralsk galt", samtidig som de forestiller seg at de har sagt noe sant og viktig. Utdannede mennesker trenger derimot ikke å bli fortalt at spørsmål som dette aldri har blitt besvart utenfor religion. Populær-forfattere i etikk, som tankeløst taler om moralsk rett og galt og moralsk forpliktelse uten noen referanse til religion, vever egentlig bare intellektuelle tråder fra løse luften, som beløper seg til å si at de ytrer seg uten mening, ifølge Taylor.
Bibelen forteller at Gud gav oss fri vilje til selv å velge hva vi vil gjøre, så det er heller ingen tvang her. Derimot holdes vi ansvarlig for våre valg og vår samvittighet, gitt våre forutsetninger. Bibelen sier også at mennesket er skapt i Guds bilde, og at Hans eksistens (morallovene) finnes i våre hjerter, samt at alle mennesker er verdt like mye.
Mennesker kjenner/opplever moralske verdier, og kan leve gode moralske liv uten å tro på en moralsk lovgiver (Gud), men det betyr ikke at det ikke eksisterer noen lovgiver av den grunn. Mennesker har en tendens til å gjøre motsatt av hva moralen forteller dem at de bør gjøre. Et eksempel er utroskap. Det er heller ingen tvil om at dersom man først har trådd over streken en gang, så er det mye lettere å gjøre det igjen. Til slutt så klarer noen til og med å forsvare sin umoral.
Filosof (og ateist) J.L. Mackie innrømmer at dersom det finnes objektive moralske verdier, så gjør disse eksistensen av Gud mer sannsynlig enn det ville vært uten dem. Vi har da et forsvarlig argument for Guds eksistens gjennom moral ifølge Mackie også.
Vi kan ha alle slags mulige unnskyldninger. Den gangen du var så urettferdig mot barna, var du så trett. Den litt grumsete forretningen, den du nesten hadde glemt, ble gjort når du var i en lei knipe. Og det du lovet å gjøre for gamle hvem-det-nå-var, og aldri har gjort, du ville aldri lovet det om du hadde visst hvor forferdelig knapp tiden ville bli. Og når det gjelder din oppførsel mot din kone (eller mann) eller søster (eller bror) - ja, jeg ville ikke forundre meg over den hvis jeg visste hvor irriterende de kunne være - og hvem i all verden er nå forresten jeg? Jeg er akkurat maken.
Jeg lykkes ikke i å holde moral-lovene særlig godt, og i det øyeblikk noen forteller meg det, begynner jeg i tankene på en rekke unnskyldninger. Akkurat nå er det ikke et spørsmål om det er gode unnskyldninger. Saken er at de er enda et bevis på moral-lovene, enten vi liker det eller ikke. Hvis vi ikke har noen tro på anstendig atferd, hvorfor skulle vi så være så ivrige etter å komme med unnskyldninger for at vi ikke har oppført oss anstendig?
Sannheten er at vi tror så sterkt på anstendighet - vi føler trykket av loven så sterkt - at vi ikke kan holde ut det faktum at vi bryter den, og følgelig prøver å skyve ansvaret fra oss.
~ C.S. Lewis
C.S. Lewis (som var ekspert på litteraturhistorie) samlet en gang sammen et knippe eksempler, eller illustrasjoner, på hvor samstemmig ulike kulturer har oppfattet moralske verdier. Se her.
(MERK: Før var det vanlig å referere til "the laws of nature" som "the laws of human nature", altså morallovene).
Mennesket er istand til både godt og ondt...
The heart is deceitful above all things, and desperately sick; who can understand it?
- Jeremiah 17:9
Inside of me there are two dogs. One of the dogs is mean and evil. The other dog is good. The mean dog fights the good dog all the time. When asked which one wins I answer, the one I feed the most.
- Gammelt indianer-ordtak
Kortfilmen "Nuggets"
And you might think.. well.. you never get messages from God. It's like; Yeah.. Actually you do. It's your conscience. And that pesky little thing doesn't exactly do what you want it to do. It tends to outrade you on a fairly regular basis and remind you of your various ideacies and inadequacies. And you might think that that's you, but then you might ask; Well.. Why does it tell you things you don't want to hear then? And why can't you control it?
~ Jordan Peterson (ref)
There can be only one permanent revolution - a moral one; the regeneration of the inner man. How is this revolution to take place? Nobody knows how it will take place in humanity, but every man feels it clearly in himself. And yet in our world everybody thinks of changing humanity, and nobody thinks of changing himself.
~ Leo Tolstoy
The line dividing good and evil cuts through the heart of every human being. And who is willing to destroy a piece of his own heart?
~ Aleksandr SolzhenitsynBevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.
(Salomos ordspråk 4:23)
Se ellers:
Diverse spørsmål og svar omkring moralske verdier forankret i Gud
Forskjell på objektive og absolutte moralske verdier
Questions on Greatest Being Theology, Certainty, and the Moral Argument
Kan Guds moralske kommandoer bli forbedret?
Er moralsk relativisme/subjektivisme levelig?
Løgnen om relativ moral (Jordan Peterson)
Hvordan kan vi demonstrere at objektive moralske verdier eksisterer for en nihilist?
Vil forskjeller i moralske meninger medføre moralsk subjektivitet?
Are Moral Beliefs Properly Basic?
Om Guds godhet
Gud = Det gode ?
Hvordan kan Gud eksistere når så mye ondskap eksisterer?
Det moralske argument hevder ikke at man må tro på Gud for å være en god person (forveksling av moralsk ontologi med moralsk epistemologi)
Can Moral Objectivism Do Without God?
Moralske verdier er objektive uavhengig av hvordan vi lærer dem å kjenne
Det moralske argument:
1. Dersom Gud ikke eksisterer, så eksisterer ikke objektive moralske verdier2. Objektive moralske verdier eksisterer
3. Derfor eksisterer Gud
(org. tittel Mere Christianity)
Flere interessante diskusjoner som belyser argumentet
We all want progress. But progress means getting nearer to the place where you want to be.
And if you have taken a wrong turning, then to go forward does not get you any nearer.
If you are on the wrong road, progress means doing an about-turn and walking back to the right road;
and in that case the man who turns back soonest is the most progressive man.
- C.S. Lewis
