Personlige opplevelser

I 1654 hadde Blaise Pascal et dramatisk møte med Gud som satte hans sjel i brann. Han skrev om sin erfaring, og sydde det inn i stoffet på frakken sin. Det var ikke før etter hans død at folk lærte dette, og skjønte at overalt hvor han gikk så bar Pascal denne opplevelsen med seg. Dette møtet har blitt kjent som "Pascal's Night of Fire." Han skrev bl.a. dette:



Mange hevder å vite at Gud eksisterer pga egne opplevelser av og med Ham. Slike opplevelser er først og fremst personlige, men avviser man Guds eksistens, så må man også mene at alle mennesker som hevder å ha slike opplevelser farer med løgn, halusinerer eller lignende. Dette var hvordan personene i Bibelen kjente Gud. Som professor John Hick forklarte; "De tenkte ikke på Gud som en konkludert enhet, men som en opplevd virkelighet. For dem var ikke Gud en idé vedtatt av tankene, men den erfaringsbaserte virkeligheten som gav betydning for deres liv".

Dersom dette er tilfelle, så er det en fare for at Gudsbevis faktisk kan distrahere vår oppmerksomhet fra Gud selv. Hvis man oppriktig søker Gud, så skal man finne lyder Bibelen. Vi må ikke konsentrere oss så mye om de eksterne bevisene at vi feiler å lytte til Guds indre stemme som snakker til våre hjerter. For de som lytter, blir Gud en umiddelbar virkelighet i deres liv.

Noen hevder at disse opplevelsene kun er basert på psykologiske faktorer og ønsketenkning. Men poenget er at troen på Gud, når man oppleveler Ham og kjenner Ham, er en grunnleggende tro (properly basic, se reformed epistemology eller Answering Critics of the Inner Witness of the Spirit). Det er som troen på eksistensen av den ytre verden. Såklart finnes det en mulighet for at det ikke finnes noen ytre verden. F.eks. at du faktisk er en hjerne stimulert med elektroder av en gal vitenskapsmann, som fører til at du tror at du eksisterer i den ytre verden, når du faktisk ikke gjør det. Men hvorfor tro en slik hypotese? Hvorfor tvile på din opplevelse av den ytre verden? I fravær av gode grunner for å tro noe slikt, så er mennesker som opplever Gud godt innenfor sin rasjonelle rett til å mene at deres opplevelser er ekte. Lignende, i fravær av gode grunner til å adoptere ateisme, hvorfor skulle de fornekte sine egne opplevelser av/med Gud?
Eksempel fra Alvin Plantinga; Se for deg at du blir siktet for en kriminell handling, og du vet utifra din hukommelse at du ikke gjorde det - fordi du husker at du var hjemme å leste en bok da det kriminelle fant sted. Likevel peker alle beviser i retning av at du er den kriminelle. Er du da nødt til å gi opp din "properly basic" tro (utifra din hukommelse) om at du vet du var hjemme og leste en bok da den kriminelle handlingen fant sted? (du har selsvagt heller ingen hukommelse som ringer noen bjeller om at du utførte den kriminelle handlingen). Nei, du har da en "overvinner" som kan være en så kraftig garantist for en berettiget tro om at du ikke utførte den kriminelle handlingen - selv om ulike beviser peker mot deg.

Det finnes et enormt mangfold av mennesker som beretter om sine opplevelser. Det kan naturligvis være vanskelig å skille hva man skal tro og ikke. Opplevelsene er deres, og kan ikke bevises for andre, men kan man si at alle mennesker som hevder å ha slike opplevelser farer med løgn eller halusinerer eller lignende?

Sitat fra en ex-ateist: "I was an atheist until I discovered the reality of evil forces operating in this world". Mer om slikt her.