Frequently Asked Questions

Man hører gjerne folk si at noe kan være "sant for deg, men ikke for meg". Stemmer slike påstander eller finnes det noe som er sant for alle, enten vi liker det eller ikke?
2 artikler hentet fra snakkomtro.no gir et godt innblikk i spørsmålet; Er alt relativt? Finnes det ingen absolutte sannheter?
Den første ser kun på dette spørsmålet i seg selv, mens den andre også trekker relasjoner til kristen tro.

Artikkel 1: Finnes det en objektiv sannhet, eller er alt relativt?

En relativist sier at sannheten er forskjellig for ulike mennesker. Om relativisten bare mener at ulike mennesker tror ulike ting, så er påstanden triviell. Men relativisten går ett steg lenger og hevder at det ikke finnes noen objektiv (uavhengig av mennesker) sannhet. "Sannhet" er det vi gjør til sannhet - verken mer eller mindre.

Det finnes ulike typer relativister. Man kan for eksempel være estetisk relativist. Da tror man ikke at "skjønnhet" og "stygghet" finnes i virkeligheten. "Sannheter" om hva som er vakkert er da helt relativt, og opp til hver persons smak. Dette er nok en ganske vanlig oppfatning. Man kan ellers være moralsk relativist og mene at moralske "sannheter" er relative i forhold til individet eller kulturen.

De som hevder en omfattende relativisme mener at alle våre "sanne" trosforestillinger er relative. Det er ensbetydende med å hevde at det ikke finnes noen objektiv virkelighet som avgjør hvilke påstander som er sanne og falske. I stedet er det slik at sannheten skapes av oss selv. Du skaper din sannhet og jeg skaper min.

Det er vanskelig å forstå helt og fullt hvordan en relativist tenker. Sannsynligvis er det fordi omfattende relativisme er selvdestruktiv (eller "selvrefererende inkonsistent" som det heter i filosofien). En selvdestruktiv påstand er en påstand som "sager av grenen den sitter på".
Her følger noen eksempler på selvdestruktive påstander:

- Jeg kan ikke skrive en setning på norsk.
- Denne setningen har ikke seks ord.
- Den som har skrevet denne setningen lyver alltid.

Altomfattende relativisme sier: "Det finnes ingen sannhet". Og da oppstår naturligvis spørsmålet: "Er det sant?" Dersom det er sant at det ikke finnes noen sannhet, så finnes det jo plutselig en sannhet, nemlig påstanden selv. Men da må påstanden at det ikke finnes noen sannhet være falsk. Så dersom påstanden "det finnes ingen sannhet" er sann, må den være falsk.

Når man påstår noe så stiller man indirekte et sannhetskrav. Det er uunngåelig. Den som hevder at "det finnes ingen sannhet" bør få følgespørsmålet: "Er det sant?" Den som hevder at "språket ikke kan fange virkeligheten" bør få spørsmålet: "Fanger det du akkurat sa noen virkelighet?"

Altomfattende relativisme innebærer bokstavlig talt en logisk selvmotsigelse og er dermed umulig å tro på. Og det mennesket som psykologisk forsøker å tro en logisk selvmotsigelse, kommer til å bli svært forvirret. Det er derfor jeg bruker å si at relativismen er som et løsemiddel i hjernen. Alt løses opp i en tåke.

Besvart av Mats Selander, 8. juni 2007
(Mats Selander er lærer ved CredoAkdemin i Sverige, og har påbegynt doktorstudie i etikk)

Artikkel 2: Er alt relativt?

La oss begynne med utsagnet "alt er relativt". En annen variasjon av dette er påstanden "det finnes ingen absolutte sannheter".

Tenk grundig på det. Hva er det egentlig som sies? Jo, hvis setningen "alt er relativt" er sann, så er alt relativt utenom den setningen - men da er jo ikke alt relativt lenger!

Og hvis det stemmer at det "ikke finnes noen absolutte sannheter" så gjelder dette alt utenom denne setningen - men da finnes det jo plutselig en absolutt sannhet likevel!

Utsagnene "alt er relativt" og "det finnes ingen absolutter" motsier med andre ord seg selv.

Men hvorfor sier folk slike ting da? Hva er det de mener?

Som regel blir slike utsagn brukt når man snakker om ting som har med etikk, moral, tro religioner eller med livssyn å gjøre.Mange opplever det provoserende hvis noen sier at det kun finnes en sannhet og at det finnes noe absolutt som definerer hva som er rett og galt. Vi lever i et samfunn med mange forskjellige religioner og livssyn side om side, og derfor blir det ofte sett på som intolerant og diskriminerende hvis noen mener at en religion eller ett livssyn er mer gyldig og "sant" enn andre. Mange blir provosert over kristne som siterer Jesus som sier: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg." (Joh 14,6). Hva da med muslimer og deres tro? Hva med hinduister og buddhister? Blir ikke de frelst? Hvordan kan du som kristen mene at de tar feil? Hvordan kan du tro at det bare er kristne som får et evig liv? Hvorfor er du så ekskluderende? Kjenner du igjen spørsmålene?

Det er veldig forståelig at folk stiller slike spørsmål. Vi lever i en tid som blir kalt postmodernismen, og som kjennetegnes av at det ikke lenger ansees som mulig at det finnes en sannhet når det gjelder tro og livssyn. Den "subjektive opplevelsen" har erstattet den "objektive virkeligheten" når det gjelder hva som er rett og sant. "Du må finne ut hva som er sant for deg," oppfordres vi stadig til. For å forstå disse oppfatningene bedre er det nødvendig å gå tilbake i historien.

Historien bak postmodernismen

Postmodernismen har på flere områder oppstått som en reaksjon på "det moderne prosjekt". Helt fra begynnelsen på opplysningstiden og utover 1800-tallet, og tidlig på 1900-tallet forsøkte "det moderne prosjekt" å gi svar på sannheten om virkeligheten utifra menneskelig fornuft og vitenskapelig forskning alene. Alt skulle tenkes gjennom rasjonelt, undersøkes og analyseres for å finne ut hva som var virkelig. Man søkte etter sannhet. Men da man ikke fant noen "holdbare sannheter" (utifra menneskelig fornuft alene) resulterte denne optimistiske søken etter sannhet i en skepsis mot alle absolutte sannhetspåstander og en relativisme når det gjelder selve definisjonen av sannhet. Dermed lander mange på konklusjonen om at "alt er relativt". Dette gjelder likevel bare det som har med tro, religioner og livssyn å gjøre.

Forskjell på tro og fakta

Når det gjelder naturvitenskap og matematikk så er man like "moderne" som før. 2+2 er fortsatt 4 og loven om tyngdekraften holder oss fortsatt på bakken.

Her finnes det absolutte sannheter. Det finnes fakta. Men tro på sin side er bare en privatsak som har med hvilket livssyn og verdier man bygger livet sitt på, og som ikke er basert på noe man kan vite, derav ordet "tro". Slik er det mange som tenker. Og det er slik skolesystemet er bygd opp. I naturfagstimene lærer vi om "fakta", mens i RLE-timene lærer vi om "tro". Slik deles det opp i to kategorier der det vi lærer om i RLE-timene er relativt mens det vi lærer om i naturfagstimene er absolutt. Men hvis vi ser nærmere på det oppdager vi at begge fagene er basert både på "tro" og "fakta". Man tror på de vitenskapelige metodene, det vil si at de er gode nok til å gi oss noen holdbare svar om hvordan ting fungerer i naturen. Vi stoler på at disse metodene leder oss til å finne ut hva som er fakta. Dermed finnes det ikke noe vitenskap som ikke inkluderer en viss grad av tro. Alle har dermed en tro - enten de er religiøse eller ateister.

Og når det gjelder religion så er ikke dette noe som "troende" baserer på tro alene.

Man tror ikke på ting som er tatt helt ut av det blå, det vil si at man tror ikke blindt. Etterfølgere av alle de store verdensreligionene jødedom, kristendom, islam, hinduisme og buddhisme hevder alle at de baserer troen sin på visse fakta. Spesielt de tre første, jødedom, kristendom og isalm, baserer troen på hellige skrifter som de hevder er guddommelig inspirert - samtidig som de inneholder historiske beretninger.

Hinduismen og buddhismen har også sine skrifter, men baserer også mye av sin tro på hva ulike guruer og bodhisattvaer har sagt. Slik ser vi at disse "troende" ikke baserer troen sin bare på noe de har hentet ut fra luften, men at de oppriktig mener det er fakta som ligger til grunn for troen deres. Dermed blir det avgjørende spørsmålet om dette virkelig er fakta eller om det bare er oppspinn.


Ulike syn på Jesus Kristus

Det er her striden mellom sannhet og relativisme utkjempes. For hvis relativismen stemmer så er alle disse religionene like "sanne" selv om om de baserer seg på motstridende fakta. De tre første hevder at det bare finnes èn Gud. Hinduismen sier at man kan ha millioner av guder, mens buddhismen ikke inkluderer troen på noen guddom. I tillegg har jødedommen, kristendommen og islam veldig ulike oppfatninger av hvem Jesus var. Jødene mener han bare var en "god rabbi" (lærer), kristne tror at han var "Guds enbårne Sønn", mens muslimer tror at han bare var "en profet". Men alle tre synene kan ikke være riktige. Han kan faktisk ha vært alle tre, på den måten at han også var en morallærer og en profet fordi han var Guds Sønn, men han kan ikke bare ha vært en av dem. Både jøder og muslimer mener å ha fakta som slår fast at Jesus ikke var Guds Sønn. Kristne mener at de historiske faktaene peker i retning av at Jesus nettopp var Guds Sønn. Dermed kan ikke alle ha rett. Noe er sant og noe er galt i disse ulike synene på hvem Jesus var.

Det hjelper ikke å si at "for meg er Jesus Guds Sønn", dersom han i virkeligheten ikke var det. Da har ikke Jesus dødd for dine synder og han har heller ikke stått opp igjen fra de døde slik at du kan få evig liv. Troen din stemmer ikke med fakta og det hjelper lite at du støtter deg på at "alt er relativt". Men hvis Jesus virkelig var Guds Sønn så er det sant at han er "veien, sannheten og livet" og at ingen kommer til Far uten ved ham. Derfor er sannhet livsviktig i forhold til hva vi tror på.

Tester for å finne ut hva som er sant

Men hvordan kan vi vite hva som er sant? Hvordan kan vi skille mellom hva som egentlig er fakta og hva som bare er oppspinn? Handler ikke dette også om hvordan vi tolker ting? Og dermed så blir jo alt relativt igjen. Nei, det finnes bedre grunner for å tro noe enn for å tro noe annet selv om vi nødvendigvis ikke har hundre prosent sikre bevis.

Av de historiske etablerte fakta knyttet til Jesus er det gode grunner til at mange konkluderer med at Jesus må ha vært Guds Sønn og ikke bare en jødisk morallærer eller en profet.

Les mer om dette i artikkelen "Finnes det historiske bevis for Jesu liv, død og oppstandelse?"

For at en trosoppfatning skal være sann og holdbar må den bestå tre grunnleggende "sannhets-tester":
1. Den må ikke motsi seg selv.
2. Den må stemme overens med den virkelige verden.
3. Den må fungere i praksis.

Så la oss se på påstanden om at "Jesus er veien, sannheten og livet" og at "ingen kommer til Far uten ved ham".


1. Motsier denne påstanden seg selv?

Nei. Når Jesus mener at han er veien, sannheten og livet så er det helt logisk at han også hevder at ingen kommer til Far uten ved ham.


2. Stemmer denne påstanden overens med den virkelige verden?

Dette er et langt større spørsmål enn det første. (som egentlig krever et lengre svar enn det vi her har plass til). Her må vi sjekke opp med historiske verk og kildemateriale knyttet til Jesu liv og se om Jesus virkelig kom med et slikt utsagn. Både jødiske, greske og romerske historikere nevner Jesus i sine verker i tillegg til det vi leser om ham i evangeliene. Derfor må vi først finne ut hvilke fakta disse legger frem om Jesus og finne ut om vi kan stole på at de er troverdige historiske verk. Evangeliene er de som inneholder absolutt mest informasjon om Jesus og er også der påstanden vi undersøker er hentet fra. Derfor må vi finne ut om vi kan stole på dem.

Les mer om dette i artikkelen Fire synspunkt - èn sannhet

Så må vi undersøke om det er gode fakta som støtter troen på at Gud reiste Jesus opp fra de døde. Dette det blitt skrevet mengder av bøker om, og mange av de som har forsket på evangeliene og fakta knyttet til Jesu liv, død og oppstandelse har konkludert med at det er gode grunner til å tro at Jesus virkelig var Guds Sønn og dermed at påstanden hans stemmer.

For eksempel bøkene Kristen med god grunn og Den ukjente Jesus (flere utdrag fra sistnevnte finnes her)


3. Fungerer den i praksis?

Millioner av mennesker verden over hevder at de har hatt et virkelig møte med Jesus (som regel åndelig, gjennom Bibelen eller i et syn) der de har opplevd å få et helt nytt liv etter at de kom til tro på ham som Guds Sønn og begynte å følge hans undervisning. De har opplevd ekte kjærlighet og blitt satt fri fra skyld og skam som tynget dem. De har opplevd at troen på Jesus forvandlet dem til bedre mennesker og at de føler seg tryggere på hvem de er og hvor de er på vei. I tillegg har mange også vært med på å forandret verden rundt seg til det bedre. De mener at de har erfart at Jesus virkelig er veien, sannheten og livet.

Den samme fremgangsmåten med sannhets-testene bør vi også bruke om påstander i andre religioner og livssyn.


Sannheten med stor S Det er mye som tyder på at Jesu påstand består "sannhets-testene". Og hvis han virkelig var sannheten med stor S, så er ikke det vi tror på relativt.

Og hvis han også virkelig var Guds Sønn så gjelder det Jesus sa for alle mennesker, og det gjelder over mennesklig autoritet siden Jesus taler med en helt annen autoritet.

Da er det heller ikke "intoleranse" eller "diskriminering" når kristne hevder at Jesus er den eneste veien til Gud, men det er gjort med kjærlighet fordi:

"For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." (Joh 3, 16)

Slik må relativismen vike for sannheten og Guds kjærlighet.


Av Finn Olav Jøssang (student ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen, og deltidsansatt i Damaris)

10 Self-Refuting Statements You Must Know

From: http://seanmcdowell.org/blog/self-refuting-statements-you-must-know

• “There is no truth” (If there is no truth, then this statement is false, because there would be at least one truth, namely, that there is no truth).
• “You should not judge” (This statement is a judgment, and so it refutes itself).
• “The scientific method is the only means of knowing truth” (But what about this claim to truth? If this claim were true, then it would be false, since it is a claim to truth that is not known by the scientific method).
• “History is unknowable” (If true, then this very statement would be unknowable. Why? By the time you read this statement and get to the last word, the first two words are already history. Thus, even comprehending this statement implies that at least some things from the past can be known in the present).
• “You should be tolerant of views not your own” (Then what about this view, since its different than the view of the one stating it?).
• “Language cannot carry meaning” (If language cannot carry meaning, then what about this claim? Is it meaningful?).
• “Truth cannot be known” (If so, then how does one know this truth claim?).
• “What's true for you isn’t true for me” (If so, then this claim is only true for the one who makes it and isn’t true for anyone else. If so, then why is the person bothering to make the claim in the first place since he obviously believes it does apply to others?).
• “You should not force your morals on others” (Is it okay to force this morality on others?)
• “I have freely chosen to embrace determinism” (If determinism is true, then nothing is freely chosen. If you freely choose, then determinism is false).

The elephant in the room: Competing wordlviews and religions can't all be true

From: https://www.summit.org/resources/articles/elephant-room-competing-worldviews-religions-cant-true/

In questioning the truth or falsehood of various worldviews, we risk a great deal. Whether we accept Christianity, Islam, Secularism, Marxism, New Spirituality, or Postmodernism, we accept a worldview that describes the others as hopelessly distorted. They cannot all depict things as they really are; their competing claims cannot all be true.

Some people in history have tried to get around the differences between worldviews by telling a parable. Perhaps you’ve heard it: Six blind men come into contact with an elephant. One handles the tail and exclaims that an elephant is like a rope. Another grasps a leg and describes the elephant as a tree trunk. A third feels the tusk and says the animal is similar to a spear, and so on. Since each feels only a small portion of the whole elephant, all six men give correspondingly different descriptions of their experience.

So no one is really right or wrong, you see—we’re all correct in our own way, with our limited knowledge—or so it seems at first glance.

But how do we know the blind men are all touching the same elephant?

The parable assumes that (1) each man can discern only part of the truth about the nature of the elephant, and (2) we know something the blind men don’t—there is a real elephant everyone is touching. The first assumption says no one possesses complete knowledge; the second assumption says we know no one possesses complete knowledge because we know what the elephant (or reality) is really like.

But there’s a contradiction here. On the one hand, the story claims that we—the blind men—have only limited knowledge. But if everyone is blind, no one can know the ultimate shape of the elephant. We need someone who is not blind, someone who knows all truth and communicates it accurately to us. [In Understanding the Times, we do not claim] that non-Christian worldviews are completely false. We can find grains of truth in each. Secularism, for example, does not deny the existence of the physical universe and our ability to know it. Marxism accepts the significance and relevance of science. Postmodernism acknowledges the importance of texts and words. Islam acknowledges a created universe. New Spiritualists teach there is more to reality than matter. And all five non-Christian worldviews, to one extent or another, understand the importance of “saving” the human race.

However, a major dividing line separates non-Christian worldviews from Christianity: what do you do with Jesus Christ?

Christianity views Jesus Christ as the true and living Way. He is the key to reality itself. Early Christians were known as members of The Way. All other major worldviews besides Christianity reject Jesus Christ as Savior, Lord, and King. Some deny that he ever existed. This is too big of a difference to overlook.

Who is Jesus? Did Jesus Christ live on this earth two thousand years ago? Was he God in flesh? Did he come to earth to reveal God’s will for us and to save the human race from sin? These are important questions. As Paul points out, Christianity lives or dies on the answers: “And if Christ has not been raised, then our preaching is in vain and your faith is in vain” (1 Cor. 15:14).

The elephant in the room is that competing worldviews and religions can’t all be true.