I en mors mage var det to babyer. Den ene spurte den andre: «Tror du det er et liv etter fødselen?» Den andre svarte: «Men selvfølgelig. Det må være noe etter fødselen. Kanskje vi er her for å forberede oss på det som skal komme senere.»

«Tullprat,» sa den første. «Det er ikke noe liv etter fødselen. Hvilket liv skulle det kunne være?»

Den andre sa: «Jeg vet ikke, men jeg tror det vil være mer lys der enn her. Kanskje vi kan gå på våre føtter og spise med våre munner. Kanskje vi har andre sanser som vi ikke kjenner til enda.»

Den første svarte: «Det er absurd. Å gå er umulig. Og spise med våre munner? Hinsides! Navlestrengen gir oss næring og alt hva vi trenger. Men navlestrengen er veldig kort. Et liv etter fødselen må man av logiske grunner utelukke muligheten av.»

Men den andre insisterte: « Vel jeg tror det er noe, og kanskje er det annerledes enn her. Kanskje vi ikke vil trenge navlestrengen mer.»

Den første sto på sitt: «Nonsens. Og hva mer er, hvis det er liv etter fødselen, hvorfor har da aldri noen kommet tilbake derifra? Fødselen er slutten på livet, og etter fødselen er det ingenting annet enn mørke, stillhet og tomhet. Vi skal ingen steder.»

«Vel, ikke vet jeg,» sa den andre, «men jeg er sikker på at vi skal møte Mamma og hun skal ta vare på oss.»

«Mamma?» ropte den første, «Du tror virkelig på Mamma? Det er latterlig. Hvis Mamma finnes, så hvor er hun nå?»

Den andre svarte: «Hun er overalt rundt oss. Vi er omfavnet av henne. Vi stammer fra henne. Det er i henne vi lever. Uten henne, kunne ikke denne verden vi lever i eksistert.»

Den første sa tørt: «Vel, jeg kan ikke se henne, så det er bare logisk at hun ikke eksisterer.»

Til dette svarte den andre: «Noen ganger, når du er helt stille og du konsentrerer deg og lytter, så kan du føle hennes nærvær, og du kan høre hennes kjærlige stemme, kalle på oss ovenfra.»