-
Bevissthet / Sjel
I en naturalistisk/materialistisk verden hvor alt består av masse og energi, hva er da egentlig bevissthet? Hvordan kan bevissthet oppstå fra atomer? Bevissthet er et ganske tungt tema å vri hjernen rundt, og kanskje blant de siste virkelig store mysterier menneskeheten står overfor.
I nyere tid har majoriteten av forskere (selv om de ikke vet sikkert) holdt fast ved at bevisstheten skapes gjennom hjernecelle-aktivitet. Det finnes imidlertid en annen teori: at bevisstheten har en ikke-fysisk dimensjon som samspiller tett med hjernen. I filosofien har dette ofte blitt forstått som en sjel eller et selv som er udødelig og kan fortsette å eksistere etter døden – selv om den i livet er dypt sammenvevd med kroppen. En del forskning peker i denne retningen, og dersom en slik teori skulle bli mer anerkjent, ville det gi sterk støtte til det Bibelen og mange tradisjoner har hevdet om menneskets todelte natur.
"The reductionist project usually tries to reclaim some of the originally excluded aspects of the world, by analyzing them in physical - that is, behavioral or neurophysiological - terms; but it denies reality to what cannot be so reduced. I believe the project is doomed - that conscious experience, thought, value, and so forth are not illusions, even though they cannot be identified with physical facts."
"If the mental is not itself merely physical, it cannot be fully explained by physical science."
~ Thomas Nagel (Professor filosofi og ateist)
Her følger en liten beskrivelse av boken
Irreducible Mind: Toward a Psychology for the 21st Century:
Current mainstream opinion in psychology, neuroscience, and philosophy of mind holds that all aspects of human mind and consciousness are generated by physical processes occurring in brains. Views of this sort have dominated recent scholarly publication. The present volume, however, demonstrates empirically that this reductive materialism is not only incomplete but false. The authors systematically marshal evidence for a variety of psychological phenomena that are extremely difficult, and in some cases clearly impossible, to account for in conventional physicalist terms. Topics addressed include phenomena of extreme psychophysical influence, memory, psychological automatisms and secondary personality, near-death experiences and allied phenomena, genius-level creativity, and 'mystical' states of consciousness both spontaneous and drug-induced. The authors further show that these rogue phenomena are more readily accommodated by an alternative 'transmission' or 'filter' theory of mind/brain relations advanced over a century ago by a largely forgotten genius, F. W. H. Myers, and developed further by his friend and colleague William James. This theory, moreover, ratifies the commonsense conception of human beings as causally effective conscious agents, and is fully compatible with leading-edge physics and neuroscience. The book should command the attention of all open-minded persons concerned with the still-unsolved mysteries of the mind.
Descartes er kanskje blandt de mest kjente av filosofene som argumenterer for sjelens eksistens. Dvs at du ikke kun er et rent fysisk objekt, men at du er noe mer enn bare din kropp. Du kan ikke reduseres til noe fysisk alene. Bevisste opplevelser av farge, lukt, smak, tanker, følelser har helt andre egenskaper enn fysiske ting. De består ikke av elementærpartikler, har ikke utstrekning, kan bare observeres fra førstepersonsperspektiv, har ikke en bestemt lokalisering osv. Hjernen er ikke trist, håpefull eller kjærlig. Du er trist, håpefull eller kjærlig. Hvis to ting er identiske har de samme egenskaper, men fysiske ting og bevissthet har ikke samme egenskaper, og er derfor ikke identiske. Den som mener bevissthet er noe fysisk bør dermed forklare hvorfor det da har motsatte egenskaper av fysiske ting, fordi det er selvmotsigende å si at noe er identisk med noe fysisk samtidig som det ikke har samme egenskaper.
Bokstavene på en meny er blekkmolekyler på papir, men meningen som skapes for den som leser menyen kan ikke reduseres til molekyler og atomer. For hva skjer når det skaper en forståelse i hjernen, og du skjønner at det står "kyllingfilet" i menyen?
I dualismen (kropp + sjel) interagerer sjelen med hjernen (og vice-versa). Man kan fort tenke typ "ghost in a machine" ala kartesiansk dualisme, men Descartes hadde hverken kjenskap til fysiske energilover eller kvantefysikk i sin tid (de ble oppdaget senere). Kanskje var Descartes likevel inne på noe? I moderne tid har den Nobelpris-vinnende nevrologen Sir John Eccles forklart det som at sjelen bruker hjernen (gjennom kvanteprosesser i nevroner) som et instrument til å tenke. Likesom en musiker bruker et piano som et instrument til å lage musikk. Hvis pianoet er ustemt eller skadet blir pianistens evne til å produsere musikk svekket eller opphevet. På samme måte, sier Eccles, hvis sjelens instrument for tanken, hjernen, skades eller påvirkes negativt, da vil sjelens evne til å tenke bli svekket eller opphevet. Slik forklarer Eccles at vi har fri vilje; sjelen velger, og sjelen påvirker hjernen (og vice-versa). For eksempel slik:- Du bestemmer deg for å løfte armen:
1 → Sjelen sender signal
2 → Kvanteprosesser i hjerne-nevroner
3 → Armen løftes - Du brenner fingeren:
1 → Varmen påvirker nervene
2 → Kvanteprosesser i hjerne-nevroner
3 → Sjelen føler smerte
Eccles argumenterte at kvantefysikken tillot ikke-energetisk påvirkning uten å bryte energilovene. Han mente at hans løsning flyttet mysteriet fra energi-bevaring til ontologi – der det hørte hjemme, og sa at han gjorde interaksjonsproblemet fysisk mulig, men ikke metafysisk forklart. Mange hevder i dag at Eccles er motbevist, men det er verdt å huske at vi fortsatt ikke forstår kvantefysikken godt – den er mystisk, og det finnes mange ulike tolkninger av hva den egentlig betyr. Likevel bruker nesten ingen forskere tid på å teste Eccles’ idé lenger. Det skyldes delvis at metodene vi har i dag er blinde for rent ikke-fysiske årsaker, og delvis at de fleste forskere har et grunnleggende verdenssyn (naturalisme) som fra starten av utelukker slike muligheter. Naturalisme er ikke et vitenskapelig faktum, men en filosofisk holdning, akkurat som dualisme er det. Alvin Plantinga (blant andre) har kritisert naturalisme som en form for tro eller "religion", men uten de gode argumentene man vanligvis forventer fra tro eller religion.
Så vi kan si at Descartes åpnet for et sprang mot positivisme, materialisme, scientisme og metodologisk naturalisme. Mens vi i dag ser at denne reduktive tilnærmingen ikke helt holder mål, er det mulig at Descartes likevel hadde mer rett i å insistere på et grunnleggende skille: Naturen er 'hard' (mekanisk og fysisk forklarbar), men det må finnes noe mer - et ikke-fysisk element som ikke lar seg redusere til ren fysikk. Selv om vi ikke fullt ut kan forklare interaksjonen mellom kropp og sjel, tyder flere ting på at det finnes en ikke-materiell dimensjon ved oss. Interaksjonsproblemet trenger ikke nødvendigvis en full forklaring før vi kan akseptere det, på samme måte som gravitasjon: Vi vet at det skjer, selv om vi ikke har en komplett mekanisme bak det. Det er ikke et unikt eller spesielt alvorlig problem sammenlignet med andre store mysterier som gravitasjon, kvante-måling eller bevissthet under fysikalisme. Vi observerer fenomenet, selv om vi fortsatt mangler en fullstendig forklaring på hvordan det fungerer. Dette kan også hjelpe oss med problemet rundt mereologisk nihilisme ved å gjøre kroppen til 'eiendom' som sjelen disponerer over. Kroppen er sammensatt av deler som kan byttes ut over tid (f.eks. celler fornyes), men personen/selvet reduseres ikke til disse delene. I stedet 'eier' eller 'integrerer' sjelen kroppen som en helhet. Kroppens komponenter tilhører da sjelen som en samlet 'pakke', og ikke en tilfeldig haug. Alvin Plantinga argumenterer for at vår intuisjon om personlig identitet (jeg er samme person som i går, til tross for celleskifte) krever en enkel sjel, mens Richard Swinburne peker på at selvet har egenskaper (som udelt bevissthet og fri vilje) som ikke kan reduseres til deler, så det må være en enkel substans som binder alt sammen.
Descartes ønsket å sikre sikker kunnskap gjennom metodisk tvil ("jeg tenker, altså er jeg"), og hans skille mellom res cogitans (det tenkende sinn) og res extensa (den utstrakte kroppen) bidro over tid til en sterkere splittelse mellom det mentale og det materielle. Kroppen ble i etterkant ofte forstått som en mekanisk maskin som i prinsippet kunne forklares fullt ut gjennom fysikk og matematikk. Descartes' intensjon var ikke å eliminere sjelen, men skillet han etablerte gjorde det lettere for senere tenkere å nedtone eller eliminere det ikke-materielle.
Dagens forståelse av kjønnsidentitet går i en annen retning. Kjønnsidentitetsbegrepet bygger på en spenning mellom postmoderne dekonstruksjon av biologisk kjønn og en samtidig essensialisering av en subjektiv, indre "kjønnsidentitet", som gis ontologisk forrang over biologisk virkelighet, slik som biologisk kjønn og kroppens realiteter. Dette kan beskrives som en radikalisert form for dualisme, der sinnet eller identiteten ses som den sanne essensen, mens kroppen blir et underordnet skall som i prinsippet kan endres eller korrigeres for å samsvare med det indre.
Ekvivokering rundt begrepet "kjønn" (gender), hvor betydningen glir mellom biologisk kjønn, sosial rolle, personlig identitet og subjektiv følelse, fungerer ofte som et retorisk smutthull som gjør presise diskusjoner vanskeligere. Selv om dette ikke var Descartes' hensikt, åpnet skillet mellom "det tenkende jeg" og "den mekaniske kroppen" likevel for senere tenkemåter der sinnet kan forstås som uavhengig av, eller overordnet, kroppen. Moderne substansdualister (som Eccles eller Swinburne) ville protestert. Likevel blir Descartes' skille av og til brukt på en mer ensidig måte, der det biologiske underordnes det subjektive.
Både en rendyrket materialistisk posisjon og den radikale dualismen vi ser i deler av transideologien kan føre til problematisk ensidighet. En streng materialisme risikerer å redusere mennesket til rent biologiske prosesser og kan dermed svekke forståelsen av bevissthet og subjektiv mening. På den andre siden risikerer en dualisme hvor det subjektive gis absolutt forrang å gjøre kroppen underordnet eller til og med "feil", noe som kan komme i konflikt med etablert biologisk realisme og kreve at samfunnet, språket, idretten, medisin, garderober, fengsler, oppdragelse og jussen tilpasser seg den indre essensen.
En lignende tankegang finner vi i gammel spirituell gnostisisme som så på kroppen som en feiltilstand, og mente sjelen måtte frigjøres fra "fengselet" (den materielle verden) for å oppnå åndelig renhet. Selv om moderne transideologi i hovedsak er sekulær, deler den en strukturell likhet med denne tradisjonen: kroppen forstås som noe som kan og bør underordnes det ikke-materielle. I kristen tro er mennesket skapt som en enhet av kropp og sjel (og ånd). Kroppen er ikke en feiltilstand, men god (skapt av Gud). Sjelen er ikke-materiell og overlever døden, men dens fulle og endelige tilstand er å være forent med kroppen. Det kristne håpet er derfor legemlig oppstandelse (kroppen skal gjenopprettes), slik Jesus selv overvant døden og gjenoppstod.
Idealisme bringer mye interessant på banen (som videoen nederst til høyre viser); The case for the soul, men at det ikke er noe i virkeligheten annet enn idêer og sinnene som besitter disse idêene står i motsetning både til andre former for monisme (som materialisme), samt diverse varianter av dualisme som angir flere (ofte 2) fundamentale typer stoff eller substanser (vanligvis mentale og fysiske). Se realism and idealism. Mange dualister mener at vår sjel eller bevissthet ikke er noe fysisk (likesom Gud, engler eller demoner er ikke-fysiske), mens våre kropper (og universet for den del) er noe fysisk. Den ytre virkeligheten eksisterer sånn sett uavhengig av vår bevissthet, men denne ytre virkeligheten begynte først å eksistere når Gud (den første årsak) skapte den. Sånn sett er de realister vedrørende den objektive fysiske virkeligheten. Det innebærer altså at virkeligheten der ute eksisterer uavhengig av oss mennesker og hvordan vi forestiller oss den å være (eller konseptualiserer den). Før det fantes mennesker, så fantes det altså både trær, dyr, planeter, stjerner osv. Ettersom eksistensen av disse ikke avhenger av våre sinn og tanker om dem. Det er altså ikke vi som konstruerer virkeligheten ved å forestille oss avgrensningene av hva som utgjør et tre, et dyr, en planet eller en stjerne.
Dualister er altså realister hva gjelder en objektiv og fysisk virkelighet, mens interaksjonsdualister (som John Eccles) mener at det innerste selvet (eller sjelen eller bevisstheten) er knyttet til og interagerer med kroppen/hjernen - og så er det kroppen/hjernen (på sin side) som interagerer med den fysiske ytre virkeligheten.
Khaldoun Sweis konkluderer slik (se "5 Proofs for the Soul" nedenfor): We are born, live, drink, eat, get married, and die with our flesh and blood body. The immaterialists are wrong in assuming that we are only a mental substance, and equally wrong are the materialistic naturalists who think we are only material substances. We need a balanced view. The soul and body are both critical to the nature of what it means to be human, let alone a human person.
The New Catholic Encyclopedia argumenterer at et ikke-materielt sinn og mind-body interaksjon nødvendigvis følger av katolske doktriner om sjelen og fri vilje. Den kjente vitenskapsfilosofen Karl Popper forsvarte også mind-body dualisme. Også i vår tid finner vi flere filosofer som argumenterer for dette - som f.eks. de 3 anerkjente filosofene Richard Swinburne, J.P. Moreland og Alvin Plantinga. I videoene til høyre kan du se kort hva noe av deres argumentasjon går ut på.
Det kan være vanskelig å navigere i et komplekst terreng som dette med balanse og integritet, men hvis vi veier en vurdering ut fra "første prinsipper" (der naturalismen nesten kollapser og idealisme dominerer) sammen med "induktiv vitenskapelig suksess" (der naturalismen dominerer), så blir resultatet fort at dualisme kommer ut som en svært plausibel hypotese. Spesielt når vi også tar i betraktning de kumulative argumentene for Guds eksistens. For når "første prinsipper" prioriteres (som de må, siden vitenskap forutsetter dem), blir reduksjonistisk naturalisme ikke bare empirisk begrenset, men metafysisk selvmotsigende. Den kan ikke redegjøre for sin egen pålitelighet uten å forutsette noe transcendentalt. Det er noe å tenke på.
Vitenskap kan altså ikke direkte teste eller falsifisere en ikke-materiell sjel, men det betyr ikke at vi må utelukke den. Vitenskapen kommer til kort dersom den behandler mennesker som rent fysiske entiteter, mens filosofi, rasjonell refleksjon og erfaring gir gode grunner til å anse dualisme som plausibelt. Så lenge man holder tunga litt rett i munnen får vi en harmonisk symfoni mellom Platon og Aristoteles.
Forskjellen mellom Substansdualisme og Thomistisk hylomorfisme
I substansdualisme har bare bevisste vesener en sjel, dvs en ikke-materiell, separat substans som gir bevissthet og personlig identitet. Kroppen er en kontingent del eller et verktøy som sjelen interagerer med. For andre objekter (stjerner, trær, steiner osv.) forsvarer dualismen objektiv realisme uten å tilskrive dem sjeler. Disse objektene har enhet uavhengig av oss, men enheten kommer ikke fra en sjel i dem, men fra den objektive fysiske strukturen i verden (og dypest sett fra Guds skapelse). Dette lar dualismen beholde det mekanistisk-reduksjonistiske bilde av den materielle verden, i tråd med moderne vitenskap. Denne substansdualistiske løsningen skiller seg fra klassisk Thomisme.
I Thomisme er kroppen og sjelen integrert i 1 enhetlig substans, og ikke 2 separate substanser. Sjelen er kroppens substantielle form (hylomorfisme). Det vil si at sjelen gjør materien til en levende, menneskelig kropp, og formen + materien utgjør sammen ett enhetlig vesen. Videre har alle materielle substanser (mineraler, stjerner, trær, dyr osv.) en substantiell form som gir dem enhet og essensielle egenskaper. Dette introduserer en rekke distinksjoner som hverken kan verifiseres eller falsifiseres like lite som interaksjonen i substansdualisme: En bred aristotelisk ontologi med distinksjoner som "substantiell vs. tilfeldig/accidental form" og "potensialitet vs. aktualitet". Hvorfor er sjelen i hele kroppen og hver del samtidig? Hvordan fungerer sjelen frakoblet kroppen etter døden (den er jo ufullstendig uten kropp, ifølge klassisk Thomisme)? Hvorfor akseptere en hel metafysisk pakke og Aristotelisk rammeverk i en post-Newtonsk, post-Darwinistisk verden der mekanistiske og reduksjonistiske modeller dominerer vitenskapen, og også moderne modal-logikk blir problematisk?
Substansdualisme krever ikke slikt. Sjelen er her en separat, ikke-materiell substans som interagerer med kroppen (ofte lokalisert til hjernen), uten at kroppen er essensiell for selvet på samme måte. Fordi kroppen er åpenbart kontingent; Den kan ødelegges, kunne vært annerledes, og endrer seg stadig over tid (ikke minst på celle/atom-nivå). Mens identitet og kontinuitet hviler på den ikke-kontingente sjelen. Vi vet ikke nøyaktig hvordan interaksjonen skjer, og det forblir et mysterium, men sterke argumenter peker mot en ikke-materiell dimensjon som interagerer med hjernen. Substansdualisme tar første-person-erfaringen av bevissthet, identitet og enhet alvorlig uten å omskrive ontologien for den materielle virkeligheten. Den lar altså moderne vitenskap beskrive den fysiske verden, og legger bare til at denne beskrivelsen ikke er komplett.
Filosofi om sinn og kropp handler til syvende og sist om å ta både vitenskapelige data og subjektiv erfaring alvorlig. Substansdualisme gjør dette med en "lettere" metafysisk pakke: Den introduserer noe ikke-fysisk uten å tvinge inn et fullt aristotelisk system som mange oppfatter gammeldags og overbygd i dagens vitenskapelige landskap.
Se ellers:
Questions about Body-Soul Interaction
Is There Evidence for Life after Death?
God and Mind/Body Dualism
The case for the soul - InspiringPhilosophy.org
An Argument for Substance Dualism - Dwight Goodyear
Believing in Free Will is Better - InspiringPhilosophy
Now over 300 published NDE that present evidence... - Gary Habermas
Response to: Reading the Mind off the Brain
5 Proofs for the Soul - Professor Khaldoun Sweis (Tidligere tilgjengelig her)
- Du bestemmer deg for å løfte armen:
NRK (Schrödingers katt) sendte sommeren 2011 en programserie som omhandlet forskning rundt dette temaet. Deler av denne finnes på youtube:
Schrödingers katt - Del 1
Schrödingers katt - Del 2
Schrödingers katt - Del 3
Forskere viser til evidens for at bevissthet fortsetter etter klinisk død
Filosofiprofessor Richard Swinburne argumenterer for sjelens eksistens - Del 1
Filosofiprofessorne Richard Swinburne, samt Alvin Plantinga argumenterer for sjelens eksistens - Del 2
Near Death Experiences: Irreducible Mind
The Case for the Soul (Neuroscience)
God Is the Best Explanation of Intentional States of Consciousness In the World - William Lane Craig (Dr i filosofi og teologi)
Daniel Dennett aksepterer ikke at vi ikke har fri vilje (med god grunn), men hvordan er det egentlig mulig å velge i en materialistisk verden hvor alt determineres av naturlover? Hvor er det denne frie viljen befinner seg?
Enkelte viser til kvantemekanikk. Einstein og Bohr diskuterte hvorvidt kvantemekanikk er deterministisk eller probabilistisk. Det finnes en mengde konkurrerende fysiske tolkninger av kvanteteori. Disse varierer radikalt fra hverandre. Noen er indeterministiske, mens andre er grundig deterministiske. Selv om det skulle være slik at vi ikke kan se noen årsak, så betyr ikke det at det ikke finnes noen årsak. Dessuten, det å gå fra påstanden at naturlovene er ikke-deterministiske til at de er styrt ved fri vilje blir feil. Fri vilje krever flere egenskaper enn tilfeldighet og determinisme. Fri vilje krever eksistensen av en aktør med evnen til å velge, i tillegg til frihetsgrader å velge mellom.
Det er mulig at den frie viljen finnes i bevisstheten eller sjelen, altså der "selv'et" befinner seg.
Enkelte viser til kvantemekanikk. Einstein og Bohr diskuterte hvorvidt kvantemekanikk er deterministisk eller probabilistisk. Det finnes en mengde konkurrerende fysiske tolkninger av kvanteteori. Disse varierer radikalt fra hverandre. Noen er indeterministiske, mens andre er grundig deterministiske. Selv om det skulle være slik at vi ikke kan se noen årsak, så betyr ikke det at det ikke finnes noen årsak. Dessuten, det å gå fra påstanden at naturlovene er ikke-deterministiske til at de er styrt ved fri vilje blir feil. Fri vilje krever flere egenskaper enn tilfeldighet og determinisme. Fri vilje krever eksistensen av en aktør med evnen til å velge, i tillegg til frihetsgrader å velge mellom.
Det er mulig at den frie viljen finnes i bevisstheten eller sjelen, altså der "selv'et" befinner seg.
