En introduksjon til Molinisme: Kan Gud vite alt, men likevel har vi ekte fri vilje?

Hva om Gud vet nøyaktig hva du kommer til å velge i morgen, neste uke, og om 20 år - uten å tvinge deg til å velge det? Er det mulig? Eller må vi si at Gud "ikke vet" fremtiden for å redde vår frie vilje? Dette er et av de største spørsmålene i teologi og filosofi. I mange hundre år har man forsøkt å finne ut hvordan Guds allvitenhet (at Gud vet alt) kan passe sammen med at mennesker har ekte fri vilje (dvs at vi kunne ha valgt noe annet). Kalvinisme og arminianisme har vært typiske posisjoner, mens idag er 2 av hovedposisjonene molinisme og åpen teisme. Her er en enkel oversikt.

Hva er molinisme?
Tenk på Gud som det største tenkelige vesen som finnes. Molinisme fastholder at Gud har 3 former for kunnskap:

1 - Naturlig kunnskap
- Gud vet alt som må være sant (logikk, matematikk, alt som er mulig). Dette kalles nødvendige sannheter.

2 - Middelkunnskap / middle knowledge (molinismens løsning)
- Gud vet hva ethvert menneske fritt ville ha valgt i enhver tenkelig situasjon. Litt som at foreldre i en del tilfeller kan forutsi hvordan deres 4-åring vil handle før barnet gjør det, men ettersom dette er Gud (det perfekte vesen) kan Han vite alt om alle helt sikkert. Eksempel: Hvis jeg hadde vunnet 100 millioner i Lotto i morgen, ville jeg da ha gitt bort halvparten? Gud vet svaret på dette. Ikke som gjetning, men som sikker kunnskap. Dette innebærer da alt som er mulig (pkt 1), mens middelkunnskap også gir Gud kunnskap om alle tenkelige situasjoner som er metafysisk gjennomførbare gitt hvordan menneskene faktisk er.

     ----- Gitt 1 og 2 skaper Gud verden -----

3 - Fri kunnskap
- Når Gud har valgt å skape akkurat denne verden så faller Guds frie kunnskap på plass. Da vet Han ikke bare alt som VILLE skjedd under ulike omstendigheter (pkt 2), men hva som faktisk VIL skje. Dette kalles Guds frie kunnskap fordi denne kunnskapen ville vært annerledes dersom Gud hadde realisert en annen mulig verden.

Slik fungerer det i praksis:
Som analogi kan vi se for oss en perfekt programmerer med et gigantisk stykke program-kode. Et program som inneholder alle mulige verdener og alle mulige frie valg som noen gang kan skje. I dette programmet finnes det millioner på millioner av IF -> THEN-setninger for hver eneste person. Hver setning beskriver en fullstendig situasjon som inkluderer både ytre omstendigheter og din indre tilstand akkurat nå:

     IF (du er i denne fullstendige kombinasjonen av ytre omstendigheter pluss din indre tilstand; humør, preferanser, vaner, karakter, hvor lenge siden du spiste sist etc.)
     THEN (du ville fritt velge X).

Gud kjenner hele programmet og alle brukerne ned til minste detalj. Han kjenner nøyaktig hva du ville gjort i enhver tenkelig verden. Uten at noen av disse verdenene trenger å være virkelige enda (man kan tenke på det som at Gud "simulerer" verdenene). Men dette er da ren, ikke-kausal kunnskap om hva du fritt ville ha valgt ved ulike omstendigheter.
Så velger Gud å "trykke på start-knappen" for akkurat 1 av disse verdenene (den som passer best for Hans plan). Han tvinger deg aldri. Han bare lar den situasjonen oppstå der Han allerede vet hva du fritt vil velge. Du kunne valgt annerledes i ethvert øyeblikk du foretar et valg, men da ville Guds frie kunnskap (pkt 3) vært annerledes. I analogien vil det si at en annen programkode-tråd ville ha kjørt sin egen fremtid i den mulige verden der du valgte annerledes.

Kort sagt: Gud kjenner fremtiden fordi Han vet hva du ville ha gjort i alle tilfeller. Ikke fordi Han styrer deg som en marionett.


Hva er åpen teisme (det andre alternativet) ?
Åpen teisme fastholder at fremtiden delvis er "åpen". Gud vet alt som er mulig å vite, men siden du ennå ikke har valgt hva du skal gjøre i morgen, finnes det rett og slett ikke noe "svar" Han kan vite. Fordi det ikke kan forankres i deg her og nå (fremtiden er åpen). Han kjenner alle muligheter og er den beste "sjakk-spilleren" som finnes, men Han vet ikke nøyaktig hvilket trekk du vil gjøre før du gjør det.

Fordelen:
Gud føles mer relaterbar, og at vi har fri vilje blir noe tydeligere. Gud kan også angre og endre planer. I sum blir det vanskeligere å klandre Gud for ondskap.

Ulempen:
Men den virkelige grunnen til at det blir vanskeligere å klandre Gud for ondskap er at Han ikke har fullstendig kunnskap om fremtiden. Han må ta risiko og kan derfor angre og endre planer. Dette gjør at vi ikke kan stole på Gud på samme måte. For å kunne endre mening må det innebære en tidligere imperfeksjon (til og med Gud kan forbedre seg). Men kun et vesen som ikke er allvitende kan endre mening på bakgrunn av ny kunnskap, og dette innebærer en tidligere ignoranse eller imperfeksjon hvor man etterhvert har skaffet seg bedre viten, og som man så kan bedømme og handle bedre utifra. Noe som er inkonsistent med tanken om Gud som det største tenkelige vesen. Hvis Gud ikke kan vite burde Han kanskje aldri skapt noen verden i første omgang, siden Han da må gamble på at "alt kommer til å gå bra".


Hvorfor molinisme er det beste svaret
Hvis Gud er det største tenkelige vesen (slik Bibelen og kirken alltid har ment) så bør Han kunne vite alt som er mulig å vite - inkludert hva vi fritt ville ha gjort i enhver omstendighet. Å si at Han "ikke kan" vite fremtiden gjør Gud mindre enn Han kunne vært. Vi mennesker trenger ikke å forklare nøyaktig hvordan Guds sinn fungerer ned til hver minste detalj. Det bør vi heller ikke forvente av et menneske (som ikke er perfekt). Vi spør jo heller ikke "hvordan er Gud allmektig?" eller "hvordan er Gud evig?". Det er del av å være Gud (største tenkelige vesen). På samme måte er middelkunnskapen bare en naturlig del av Guds perfekte allvitenhet.
Molinisme leverer de samme fri-vilje-løsningene på det ondes problem som åpen teisme, men uten å nedgradere Guds storhet. Han valgte en verden hvor frie vesener kan velge Ham av egen fri vilje, selv om det innebærer at noen fritt avviser Ham. Gud ordnet altså verden slik at det er en optimal balanse mellom de som fritt velger Gud og de som fortapes. Totalvurderer vi et kristent verdensbilde på en kumulativ og koherent måte kommer molinisme derfor fort ut som det beste alternativet, siden åpen teisme forringer gudsbildet og lager en "gud med liten g" istedenfor Gud. Altså en "gud" som endrer mening og planer alt etter som seg "hør og bør". En beskrivelse som passer bedre til et mektig, men likevel begrenset og kontingent vesen enn til det største tenkelige vesen. Slik bevarer molinisme både Guds suverenitet og vår ekte frihet på en måte åpen teisme ikke klarer.

Den praktiske konklusjonen
Gud er ansvarlig for at fri vilje i det hele tatt finnes. Du og jeg er ansvarlige for hvordan vi bruker den. Når du står foran et valg imorgen så er det fortsatt ditt valg. Gud visste på forhånd hva du ville velge, men Han tvang deg aldri. Han valgte bare å skape en verden der du får lov til å være deg selv. Noe som gir den fine balansen som løser problemet; Gud har full kontroll og full kunnskap, samtidig som du har ekte frihet og ekte ansvar.


William Lane Craig fremhever molinisme som et genialt og fruktbart konsept som løser flere av de største utfordringene i teologi og filosofi på en elegant måte. For eksempel Peter's fornektelse av Jesus. Jesus fortalte Peter at han kom til å fornekte ham 3 ganger. Peter selv svarte at han aldri ville gjøre det. Han kunne ha fornektet Jesus 2 eller 4 ganger, eller gjort noe helt annet. Men selv om Jesus på forhånd bevisstgjorde Peter på hans fornektelse så fornektet Peter likevel Jesus nøyaktig 3 ganger. Josef's ord til sine brødre i Egypt er et annet eksempel: "Vær nå ikke nedslått og anklag ikke dere selv fordi dere solgte meg. Det var for å berge liv at Gud sendte meg foran dere. ... Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag." (1 Mos 45,5 og 50,20). Brødrenes troløshet og bedrag kunne ikke ha vært forårsaket av Gud; likevel styrte Gud suverent hendelsene mot sitt forutsette mål om å redde Israel fra hungersnød. Lignende kan det sies at Gud hardnet Faraos hjerte (2 Mos 7,3) ved å plassere Farao i omstendigheter der Han visste at Farao fritt ville hardne sitt eget hjerte. Faktisk sier teksten begge deler! (2 Mos 8,15 og 2 Mos 8,32 ++). Gud tillater/ordner omstendighetene slik at Farao fritt velger å gjøre sitt hjerte hardt, men Gud forårsaker ikke valget. Slik oppnår Gud sine mål ved å vise sin makt og la Moses lede utvandringen fra Egypt, og samtidig bevare menneskelig fri vilje (Farao kunne ha valgt annerledes, men gjorde det ikke).

Eksorsisten Vince Lampert har forklart at grunnen til at djevelen ikke tåler å se korset er fordi det minner ham om sitt eget nederlag. Fordi da Jesus døde på korset så trodde Satan at det var øyeblikket for hans seier. Men det øyeblikket han trodde var hans triumf ble i virkeligheten øyeblikket for hans nederlag. Gjennom Guds middelkunnskap kunne altså Gud realisere en verden der Satan "beseiret seg selv" på sett og vis. Slik ble det mulig for Gud å la Jesus gi sitt liv som offergave for vår synd, og på den måten demonstrere den største mulige kjærlighet. Som igjen er i tråd med Gud som det største tenkelige vesen.


For spesielt interesserte: En filosofisk innvending (Climenhaga og Rubio)
Typiske innvendinger mot molinisme går langs linjer som filosofene Nevin Climenhaga og Daniel Rubio har skrevet om. De sier: "Selv om Gud ikke tvinger Eva til å spise av frukten, så finnes det likevel en fullstendig forklaringskjede som låser utfallet på forhånd. Nemlig Guds middelkunnskap om hva Eva ville gjøre + Guds valg om å skape akkurat denne situasjonen = Evas synd er allerede fullt forklart før hun har handlet. Da er det ikke rom for ekte fri vilje lengre". De kaller det forklarende determinisme og legger til et "luck-problem": Hvis valgene våre er basert på en "essens" eller disposisjoner som er sanne før vi eksisterer, så er det bare flaks hvilke valg vi ender opp med å gjøre.

Løsningen er typisk noe sånn som dette:
Eva eksisterer ikke (før skapelsen). Det er heller ikke nødvendig. Fordi alt er forankret i Gud selv. Gud kjenner alle mulige Eva-er i alle mulige omstendigheter med perfekt kunnskap, uten at Eva selv må være der for å forankre sannhetene. Disse kontingente sannhetene (det Eva ville gjort) er da sanne fra evighet av i Guds sinn. De er ikke forankret i ikke-eksisterende objekter, men i Guds evige middelkunnskap hvor de er sanne som evige futurum-påstander om kontingente frie valg. De er altså ikke "fremtidige" i tidens forstand, men "futurum-subjunktive" i betydningen "hva som ville vært tilfelle under visse betingelser". Så det handler ikke om å finne en fysisk eller menneskelig "grunn" for disse sannhetene, og vi trenger ikke å fullt forklare hvordan Guds sinn fungerer i detalj. Å kreve det er å kreve at vi skal være Gud selv. Dette er altså ikke "ingen forklaring", men en forklaring som stopper ved Guds natur (som så mye annet).

Det tidligere nevnte problemet for åpen teisme gir derimot en konseptuell inkonsistens i selve definisjonen av perfekt allvitenhet. Kritikken der går på et høyere, logisk nivå, og ikke på "hvordan fungerer Guds hjerne?"-nivå. Gud fikk ikke denne kunnskapen fra noe sted; Han bare har den "medfødt" (iboende). Det gir ingen mening å spørre hvordan Gud er allmektig. Øvelse? Trening? Nei, Gud har rett og slett den essensielle egenskapen av å være allmektig. På samme måte har Han rett og slett den essensielle egenskapen av å være allvitende. Gud er det største tenkelige vesen i klassisk teisme, og middelkunnskap er da en naturlig del av å være perfekt allvitende, akkurat som allmakt eller evighet.

Eva har allerede gjennom tidligere frie valg formet sin egen karakter (for eksempel om hun har utviklet vaner for å velge det gode eller det fristende). Gud vet alt dette via middelkunnskap, og kan da vite nøyaktig hva Eva ville gjøre hvis slangen frister henne, men det er fortsatt hennes valg. Hun kunne ha valgt annerledes i den situasjonen. Hadde hun gjort det så ville den kontrafaktiske sannheten (det hun "ville" gjort) vært en annen. Da ville Gud ha kunnet velge å skape en annen mulig verden i stedet, og Gud ville ha gjort det hvis Han vurderte at den verdenen samlet sett var bedre for Hans plan (for noen ganger begrenses ting av fri vilje). Som også betyr at Guds frie kunnskap (pkt 3 i molinisme-modellen ovenfor) ville vært annerledes. Det er altså valgene som determinerer Guds kunnskap, ikke omvendt. Gud tillater altså fri vilje, så det er ikke fordi Gud vet hva du vil gjøre at du gjør det, men fordi du vil gjøre det at Gud vet det.

Kronologisk (eller tidsmessig) kommer Guds forkunnskap før hendelsen finner sted: Først vet Gud det, og så inntreffer hendelsen. Så forkunnskapen er kronologisk før hendelsen som er forutkjent. Logisk prioritet er derimot hvor noe er forklarende før noe annet (ikke tidsmessig). Men logisk sett er hendelsen før forkunnskapen. Så lenge vi forstår at objektet for Guds forkunnskap er logisk før hva Gud forutvet så spiller det egentlig ingen rolle at Guds forkunnskap kronologisk ligger foran den forutkjente hendelsen. Det betyr bare (som nevnt) at hvis hendelsen skulle være annerledes så ville Guds forkunnskap vært annerledes. Kunnskapen forårsaker altså ikke valget; den reflekterer bare hva Eva fritt ville gjort. Slik kan Gud kjenne fremtiden, men kunnskap og viten forårsaker altså ikke noe i seg selv.

Lignende kan man tenke seg at man reiser frem i tid og ser resultatet av et politisk valg. Når man vender tilbake så vil ikke personens viten i seg selv forårsake noen endring. Det er fremdeles velgernes frie vilje som velger utfallet av valget. Som viser at kunnskap kan være fullstendig sikker uten å være årsaksmessig/kausal.

Climenhaga og Rubio er uenige i at Gud kan kjenne frie individers frie vilje på den måten molinismen beskriver, fordi det genererer en full forklaringskjede som undergraver fri vilje. Det betyr at de mener det er umulig å både si at: Guds sinn forankrer disse sannhetene fra evighet av (før skapelsen), og at frie individer har ekte fri vilje (er ultimat kilde), uten at det ene undergraver det andre. Men enhver forklaringskjede forklarer noe. Selv om forklaringskjeder er nødvendige, kan de ikke være uendelige. Det finnes altså grenser for hvor langt forklaringer kan eller bør gå for å opprettholde meningsfull forståelse, frihet, og realitetens struktur. En forklarende kjedestruktur fjerner ikke ekte fri vilje så lenge valget er Eva's eget, og Eva's valg determinerer Guds kunnskap (og ikke omvendt). Gud er jo uendelig, men der stopper forklaringen nettopp ved Guds natur.

Med andre ord: Det er en grensetilstand for forklaringer, og Guds natur er unntaket der forklaringen kan stoppe. I nevnte eksempel er det en hypotetisk tidsreise som forklarer hvordan personen vet utfallet av valget (uten at det forsåvidt også er forklart eksakt hvordan tidsreiser faktisk fungerer). Molinismen fastholder at Gud har slik perfekt kjenskap til personer. Lignende hvordan en forelder kjenner sin 4-åring så godt at de vet hva 4-åringen velger. Skulle foreldrene på forhånd vite 4-åringens valg så betyr ikke det at en slik forklaring frarøver 4-åringens frie vilje til å kunne velge. Så dette er bare en uenighet som relaterer til hva som er mulig for Gud og hva ekte fri vilje krever.

Kort og godt stopper molinismen nettopp ved Guds natur: Han har denne kunnskapen iboende. Å kreve mer er å kreve å forklare Guds sinn i detalj – noe vi ikke kan, akkurat som vi ikke kan forklare hvordan Gud er allmektig eller evig. Det er ikke en svakhet, men en naturlig konsekvens av klassisk teisme. Molinismen viser dermed logisk koherent hvordan Gud kan ha full oversikt over frie valg uten å forårsake dem eller forklare dem bort. Vi trenger ikke å være Gud for å forstå dette, men bare å akseptere at Han er det største tenkelige vesen.

Dette fokuserer på den metafysiske og logiske siden (som Climenhaga og Rubio's innvending primært handler om), men vi kan også se på den praktiske, person-sentrerte siden.

Hvordan fungerer det rent praktisk for Eva selv:

Selv om den metafysiske forklaringen stopper ved Guds natur er det også viktig å se på hvordan friheten faktisk fungerer for hver enkelt. Eva's valg er ikke et vilkårlig eller eksternt diktert øyeblikk. Det flyter fra hennes egen karakter, som hun fritt har formet gjennom alle tidligere valg. Ekte fri vilje krever ikke at valget skjer i et vakum, men at det kommer fra henne selv, uten tvang utenifra. Gud kjenner og har aktualisert verden. Han setter scenen så å si, men det er Eva som skriver manuset. Kunnskap er ikke årsak.

Hadde Gud unnlatt å skape for å unngå at noen sier nei, ville det også fratatt dem som fritt sier ja muligheten til evig relasjon med Gud. De som avviser bærer ansvaret selv. Gud tilbyr omvendelse, men det er opp til en selv å ta imot. Ved å skape ærer Gud dermed både de trofaste og de opprørske: de første får oppfylt sitt hjertes lengsel, mens de siste får det som de selv vil (konsekvensene av sine egne valg). Så tilstedeværelsen av de som avviser er altså en konsekvens ved enhver gjennomførbar verden som er verdt å skape, hvor moralske beslutninger virkelig betyr noe. Det er rettferdighet, ikke grusomhet.


Se ellers:
Vet Gud alt? - Damaris Norge / Mats Selander
Omniscience Paradox Debunked - Michael Jones / Inspiring Philosophy
Middle Knowledge - W.L. Craig
Divine Foreknowledge and Human Freedom - W.L. Craig
How Does God Foreknow Free Choices? - W.L. Craig
Divine Foreknowledge - W.L. Craig
Can God change His mind? - W.L. Craig